Opprette måleprogram og rapportere data om lokal luftkvalitet

Kommunen er ansvarlig for å vurdere om eksisterende målinger i andre kommuner er representative for luftforurensningen i kommunen, eller om det må igangsettes egne målinger. Dersom det igangsettes målinger, skal kommunen sørge for at måledata rapporteres til den sentrale databasen i henhold til kravene.

Om kravene til måleprogram

Kravene knyttet til måleprogram og rapportering av måledata inngår i kvalitetssystemet som er detaljert beskrevet i Håndbok for kvalitetssystem for målinger av luftkvalitet M39-2014 (pdf).

Om Nasjonalt referanselaboratorium (NRL)

Miljødirektoratet har utnevnt et nasjonalt referanselaboratorium for å sikre at kravene knyttet til måleprogram og rapportering følges. Ved behov for bistand til utforming av måleprogram kan kommunen ta kontakt med NRL. Som ansvarlig for måleprogrammet kan kommunen få hjelp til valg av måleinstrumenter og plassering av målestasjoner. Dette sikrer at måleprogrammet oppfyller kvalitetssystemet for målinger. 

Som administrator av kvalitetssystemet for målinger er oppgavene til NRL blant annet å: 

  • Utarbeide nye prosedyrer, oppdatere dokumentasjon, informere måleoperatørene om forandringer og oppdateringer i kvalitetssystemet og så videre.
  • Kurse personell som drifter målenettverkene i kommunene.
  • Veilede målenetteiere i kvalitetsspørsmål. Det kan være stasjonsplassering, valg av instrumentering, kursing og så videre.
  • Gjennomføre ekstern kvalitetskontroll av de ulike målenettoperatørene, såkalt "audit", for å sikre at drift av måleinstrumentene og kvalitetssikringen av måledata utføres på en måte som ivaretar kvalitetskravene, og eventuelt gi korrigerende forslag
  • Godkjenne måledata som går inn i sentral database for luftkvalitetsdata.
  • Bidra til å spre kunnskap om forhold som har med målinger, kvalitetssystem og rapportering å gjøre.

Norsk institutt for luftforskning er nasjonalt referanselaboratorium

Kontaktinformasjon:
Sentralbordet ved NILU, Telefon: 63 89 80 00, epost: nilu@nilu.no

For mer informasjon om NRL, se artikkel om NRL på NILUs nettsider.

Om soneinndeling i forurensningsforskriftens kapittel 7

Norge er delt inn i luftsoner, og denne inndelingen er skissert i vedlegg 1 i forurensningsforskriften kapittel 7 om soneinndeling.

Sone 1, 2 og 3 er storbysoner med utgangspunkt i Oslo, Bergen og Trondheim. De resterende sonene 4-7 er større regioner.

Hver sone har et krav til et minimum antall målinger per komponent basert på folketall og forurensningsnivå. For å sikre at forskriften overholdes, sørget Miljødirektoratet i 2002 for at bestemte byområder i sonene plikter å ha et måleprogram.

Dette gjelder:
Sone 1: Oslo og Drammen
Sone 2: Bergen
Sone 3: Trondheim
Sone 4: Lillehammer, Grenland, Kristiansand
Sone 5: Stavanger
Sone 6: Ålesund
Sone 7: Tromsø

Etter forurensningsforskriften § 7-11 om informasjon, rapportering og tilsyn har Miljødirektoratet myndighet til å stille nærmere krav til måleprogram utover dette.

1. Kartlegging tilsier luftforurensning over nedre vurderingsterskel
2. Vurdere om det må opprettes et måleprogram
3 Vurdere hvilke kilder som bidrar
4 Fordele ansvaret for måleprogrammet
5a Opprette måleprogram hvis kommunen er målenetteier
5b Pålegge anleggseier å opprette måleprogram
6a Drifte og vedlikeholde måleprogram hvis kommunen er målenettoperatør
6b Anskaffe målenettoperatør til å drifte og vedlikeholde måleprogram
Sjekkliste

1. Kartlegging tilsier luftforurensning over nedre vurderingsterskel

Lokale luftforurensningsnivåer kan avdekkes i forbindelse med:

  • Nasjonale kartlegginger gjennomført av statlige myndigheter. Forurensningsomfanget i flere kommuner har blitt vurdert på oppdrag av nasjonale myndigheter. Den mest oppdaterte kartleggingen er fra 2014. Kartleggingen er gjennomført med enkel metodikk. Den gir kun indikasjoner på hvorvidt vurderingsterskler og grenseverdier overskrides. Se kartleggingen (pdf).
  • Lokal kartlegging satt i gang for å avkrefte eller bekrefte mistanke om at forurensningsnivået er over øvre vurderingsterskelKartleggingen kan skje ved hjelp av modeller, enkle beregninger, målekampanjer eller kombinasjoner av dette. Se nettsiden Luftkvalitet.info - ModLUFT for informasjon om modeller.

Det er kommunens ansvar å ha oversikt over potensielle kilder til luftforurensning og hvilke forurensningsnivåer disse bidrar til. I større byer er det gjerne omfattende veitrafikk i kombinasjon med vedfyring og havneaktivitet som bidrar til høye nivåer av NO2 og svevestøv (PM10). I mindre byer og tettsteder kan det være enkeltkilder som store industribedrifter, forbrenningsanlegg, vedfyring eller en sterk trafikkert gjennomfartsvei som bidrar. Her er det vanligst at nivåene av svevestøv og, hvis det er industri, svoveldioksid er høye. Det vil altså være behov for å kartlegge luftforurensningen hvis byen eller tettstedet har en eller flere av følgende utslippskilder:

  • En sterk trafikkert gjennomfartsvei
  • En stor punktkilde, for eksempel en stor industribedrift eller forbrenningsanlegg
  • Utbredt grad av privat vedfyring, særlig i innlandskommuner
  • Stor havneaktivitet

Hvis kartleggingen avdekker et forurensningsnivå over øvre vurderingsterskel i forurensningsforskriften må kommunen vurdere om den skal opprette målestasjoner for å overvåke forurensningskonsentrasjonen. En første indikasjon på om forurensningsforskriften krever måleprogram er å vite hvilke kilder som bidrar og i hvilken sone kommunen ligger i, jamfør vedlegg 1 i forurensningsforskriftens kapittel 7 om soneinndeling. Videre må det vurderes hvilke komponenter som skal måles. I tillegg til NO2, PM10 og SO2 er det oftest svevestøv (PM2.5) og benzo(a)pyren (B(a)P).

2. Vurdere om det må opprettes et måleprogram

Om kartleggingen viser at konsentrasjonsnivået er over øvre vurderingsterskel, må kommunen vurdere om andre kommuner i sonen gjennomfører målinger som er representative for egen forurensningssituasjon. For å finne ut dette må kommunen kartlegge hvilke andre kommuner i sonen som måler luftkvalitet. Se veileder til forurensningsforskriften kapittel 7 Lokal luftkvalitet, M413-2014 (pdf). OBS! Hvis det er finnes målinger utenfor sonen som også kan være representative, kan disse også være med i videre vurderinger.

For å vite om forholdene i andre kommuner i sonen er representative for ens egen kommune må følgende kartlegges:

  • forurensningsnivået basert på målingene
  • kildene til luftforurensningen
  • klimatiske og topografiske forhold

Kommunen kan kontakte NRL eller Miljødirektoratet med spørsmål rundt dette. For utredninger er det behov for konsulentbistand.

Bestilling av tjenester med sikte på å kartlegge forurensningen i kommunen
- viktige punkter å inkludere i utlysningen

  • Kartlegging av konsentrasjonen i andre kommuner i sonen som måler.
  • Kartlegging av kildebidraget til denne konsentrasjonen(e) og klimatiske og forhold i den kommunen som det sammenliknes med. En vurdering av om dette er representativt for din kommune er nødvendig.

Hvis representativt:

  • Vurdering av om graden av gjennomførte tiltak og type tiltak i den andre kommunen avviker fra din kommune og om dette kan bidra til forskjeller i forurensningskonsentrasjonen mellom de to kommunene.
  • Vurdering av om konsentrasjonen ved målestasjonen i den andre kommunen opp mot øvre vurderingsterskel og grenseverdien for å avgjøre om det er krav om henholdsvis tiltaksutredninger og tiltak i din kommune.

Hvis ikke representativt:

  • Kartlegging av forurensningen basert på målekampanje og/eller kjente data om utslipp og spredningsforhold, eventuelt ved hjelp av avanserte spredningsmodeller hvis det er mange kilder og det finnes tilstrekkelige inngangsdata (bakgrunnskonsentrasjoner, meteorologi og utslippsdata).
  • Vurdering av den kartlagte konsentrasjonen opp mot øvre vurderingsterskel og grenseverdien for å avgjøre om det er krav om henholdsvis tiltaksutredninger og tiltak.
  • Vurdering av om det er nødvendig med permanente målinger for å ha tilstrekkelig oversikt over forurensningssituasjonen. 
  • Framstilling av metode for hvordan kartleggingen er gjennomført og hvilke data som ligger bak.

Hvis det ikke finnes representative målinger i sonen, bør kommunen opprette et måleprogram. Dette gjelder også hvis målekampanjer indikerer brudd på grenseverdiene, selv om det finnes representative målinger. Kommunen bør kontakte Miljødirektoratet for å endelig avgjøre om de har plikt til å måle. Miljødirektoratet kan pålegge kommunen å opprette målestasjon med hjemmel i forurensningsforskriften § 7-11 om informasjon, rapportering og tilsyn.

Neste steg er å beskrive kildefordelingen til forurensningen.

3 Vurdere hvilke kilder som bidrar

NB! Kildebidraget kan allerede være kartlagt under punkt 1 om kartlegging eller punkt 2 vurdering av måleprogram.

Det er viktig å kartlegge kildene for å:

  • vite hvilke anleggseiere som forurenser og dermed kan bli pålagt ansvaret for måleprogrammet etter forskriften
  • fastsette omfanget av måleprogrammet, det vil si antall komponenter som må måles og antall stasjoner det er behov for

Å vite kildefordelingen er avgjørende for om kommunen har hjemmel til å pålegge den ansvarlige å gjennomføre måleprogrammet jamfør forurensningsforskriften § 7-4 om kommunens ansvar og myndighet, og å dekke kostnadene knyttet til det jamfør § 7-5 om kostnadsdekning. Hvis flere kilder bidrar til konsentrasjonen har kommunen i de fleste tilfeller behov for konsulenthjelp for å estimere kildebidraget. Luftkvalitetsmodeller basert på kartlagte utslipp vil da være et nødvendig verktøy. Se luftkvalitet.info - modLUFT for informasjon om slike modeller.

Bestilling av tjenester for å kartlegge hvilke kilder som bidrar
- viktige punkter å inkludere i utlysningen

  • Kartlegging av forurensningen basert på kjente data om utslipp og spredningsforhold, eventuelt ved hjelp av avanserte spredningsmodeller hvis det er mange kilder og det finnes tilstrekkelige inngangsdata (bakgrunnskonsentrasjoner, meteorologi og utslippsdata).
  • Vurdering av det prosentvise og totale bidraget fra hver enkelt kilde til den totale konsentrasjonen.
  • Framstilling av metode for hvordan kartleggingen er gjennomført og hvilke data som ligger bak.

I store byer er det oftest ulike veieiere, det vil si kommunen, fylkeskommunen og Statens vegvesen, som bidrar til forurensningen. Her er det er vanlig at veieierne samarbeider om måleprogrammet.

I noen byer kan den lokale industrien bidra til økte forurensingsnivåer, ofte av svevestøv eller svoveldioksid. I slike tilfeller har kommunen myndighet til å pålegge industrien å gjennomføre målinger jamfør forurensningsforskriften § 7-4 om kommunens ansvar og myndighet, og å dekke kostnadene jamfør § 7-5 om kostnadsdekning. Kommunens pålegg er uavhengig av om det er fylkesmannen eller Miljødirektoratet som har gitt bedriften forurensningstillatelse.

Gjennom å kartlegge kildefordelingen vil det også komme fram antallet målestasjoner det er behov for per komponent. I mellomstore og store byer er det vanlig med én veinær stasjon og en stasjon i bybakgrunn for både NO2 og svevestøv (PM10). Noen større byer har flere målestasjoner enn pålagt, gjerne for å oppfylle andre krav i forskriften, som krav til informasjon, varsling og tiltaksutredning.

4 Fordele ansvaret for måleprogrammet

Kommunen har, uavhengig av kildefordelingen som er kartlagt, hovedansvaret for at måleprogrammet blir gjennomført i henhold til forurensningsforskriften kapittel 7 om lokal luftkvalitet. Etter sin myndighet kan kommunen ha tre roller i opprettelsen og driften av måleprogrammet:

1.      Målenetteier for hele måleprogrammet

Dette er aktuelt hvis kommunen bidrar mest til forurensningen, eller kommunen som forurensningsmyndighet ønsker å sørge for måleprogrammet. Kommunen kan med hjemmel i forurensningsforskriften § 7-5 om kostnadsdekning, pålegge eventuelle andre forurensere som bidrar vesentlig å dekke kostnadene basert på deres bidrag til forurensningen.

2.      Målenetteier for deler av måleprogrammet

Denne rollen er aktuell der kommunen bidrar betydelig til forurensningen og samarbeider med andre forurensere som bidrar betydelig. Dette er vanlig i store og mellomstore byer der både det kommunale, fylkeskommunale og statlige veinettet bidrar til forurensningen. Kommunen kan med hjemmel i forurensningsforkriften § 7-4 om kommunens ansvar og myndighet og § 7-5 om kostnadsdekning, pålegge de andre forurenserne å ta ansvaret for deler av måleprogrammet og å dekke kostnadene.

3.      Ikke målenetteier

Dette er aktuelt i tilfeller der kommunen ikke kan lastes for forurensningen. Kommunen kan overføre det totale ansvaret for måleprogram til forurenser, med hjemmel i forurensningsforkriften § 7-4 om kommunens ansvar og myndighet.

I tilfelle 2 og 3 anbefales det at kommunen først tar kontakt med anleggseier for å informere om dennes ansvar for måleprogrammet og kostnadene knyttet til dette. Kommunen kan videre vurdere behovet for å bruke hjemlene for pålegg etter forurensningsforskriften § 7-4 om kommunens ansvar og myndighet og § 7-5 om kostnadsdekning

5a Opprette måleprogram hvis kommunen er målenetteier

Jamfør forrige punkt kan kommunen være målenetteier av hele eller deler av måleprogrammet. Kommunen skal følge de rådene som er gitt av nasjonalt referanselaboratorium og nasjonale myndigheter når det gjelder antall målestasjoner og plassering av disse.

Som målenetteier har kommunen ansvaret for å: 

  • opprette målestasjonene som inngår i måleprogrammet
  • sørge for drift av målestasjon
  • sørge for at måledata rapporteres etter kravene i kvalitetssystemet

NB! Kravene i kvalitetssystemet er beskrevet i Håndbok for kvalitetssystem for målinger av luftkvalitet M39-2014 (pdf). 

Nasjonalt referanselaboratorium har som en av sine viktigste oppgaver å veilede målenetteiere. Spørsmål kan rettes til NRL. For kontaktinformasjon til NRL, se lenger opp. 

5b Pålegge anleggseier å opprette måleprogram

Etter forurensningsforskriften § 7-4 om kommunens ansvar og myndighet, kan kommunen pålegge anleggseier å gjennomføre måleprogrammet. Forurenser blir dermed målenetteier.

Pålegge anleggseier å ha ansvar eller dekke kostnader for måleprogram
– viktige punkter å inkludere i påleggsbrevet

Pålegge ansvar for måleprogram:

  • Referanse til hjemlene i lovverket: Kommunen har myndighet jamfør forurensningsforskriften § 7-4 om kommunens ansvar og myndighet, til å pålegge anleggseier plikten om å måle etter § 7-8 om krav til måling og beregning av luftkvaliteten.
  • Vise til dokumentasjon, eventuelt konsulentrapport gitt i vedlegg til brevet, som viser at det er rimelig at anleggseier tar hele ansvaret for måleprogrammet.
  • Vise til ansvaret anleggseier har som målenetteier gjennom Håndbok for kvalitetssystem for målinger M39-2014 (pdf).
  • Vise til nasjonalt referanselaboratorium for målinger som kan bistå i arbeidet med å utforme måleprogram.

Pålegge dekning av kostnader knyttet til måleprogram:

  • Referanse til hjemlene i lovverket: Kommunen har myndighet jamfør forurensningsforskriften § 7-5 om kostnadsdekning, til å pålegge anleggseier å dekke kostnadene knyttet til plikten om å måle etter § 7-8 om krav til måling og beregning av luftkvaliteten. Det kan også vises til at kostnadene skal fordeles i forhold til den enkeltes bidrag til forurensningskonsentrasjonen.
  • Vise til dokumentasjon, eventuelt konsulentrapport gitt i vedlegg til brevet, som viser at det er rimelig at anleggseier dekker en gitt andel eller alle kostnadene knyttet til måleprogrammet.

Påse at anleggseier følger kravene

Kommunen som forurensningsmyndighet har fortsatt hovedansvaret for å sikre at måleprogrammet og rapportering tilfredsstiller kravene i kvalitetssystemet. Det er derfor viktig at kommunen fører tilsyn med anleggseier. Kommunens hjemmel for å føre tilsyn er forurensningsforskriften § 7-11 om informasjon, rapportering og tilsyn.

Kommunen kan ta kontakt med NRL og Miljødirektoratet for å vite om målenetteier etterlever kravene til målingene.

6a Drifte og vedlikeholde måleprogram hvis kommunen er målenettoperatør

Som målenetteier kan kommunen også være målenettoperatør og dermed ha ansvaret for å drifte målestasjonene. Det vil si å sørge for at målinger blir gjennomført og at stasjonene vedlikeholdes rutinemessig. Videre skal målenettoperatøren samle inn data fra målestasjonene, skalere og overføre data i riktig format og til riktig tid ved hjelp av den nasjonale portalen luftkvalitet.info. Målenettoperatør skal også rapportere kvalitetskontrollerte måledata månedlig til den sentrale databasen som NILU har ansvar for.

Kravene i kvalitetssystemet, deriblant til kvalitetskontroll og rapportering, er beskrevet i Håndbok for kvalitetssystem for målinger av luftkvalitet M39-2014 (pdf).

6b Anskaffe målenettoperatør til å drifte og vedlikeholde måleprogram

Kommunen som målenetteier kan velge å anskaffe en målenettoperatør til å drifte og vedlikeholde de målestasjonene kommunen har ansvaret for i rollen som målenetteier.

Bestilling av målenettoperatør til å drifte og vedlikeholde måleprogrammet kommunen som målenetteier har ansvaret for
- viktige punkter å inkludere i utlysningen

Påse at målnettoperatøren følger kravene

Som målenetteier må kommunen sørge for at kravene i kvalitetssystemet etterfølges av målenettoperatøren. Kravene er beskrevet i Håndbok for kvalitetssystem for målinger av luftkvalitet M39-2014 (pdf).

Kommunen kan kontakte NRL eller Miljødirektoratet for å bli orientert om kvaliteten på målingene i sin kommune.

Sjekkliste

 

Lokal luftkvalitet - opprette måleprogram og rapportere data om lokal luftkvalitet 

1

Er konsentrasjonsnivå over nedre vurderingsterskel?

2

Hvis ja: Kartlegg hvem som bidrar til forurensningen og i hvilken grad.

3

Eksisterer det andre representative målinger i sonen?

4

Hvis nei: Bruk forurensningsforskriftens kapittel 7 for å avklare ansvarsfordeling for måleprogrammet

5

Hvis kommunen er målenetteier: Følg kravene i kvalitetshåndboka

6

Hvis kommunen ikke er målenetteier: Påse at anleggseier følger kravene i kvalitetshåndboka

Sist revidert: 24.02.2016
av: Miljødirektoratet