Tilrettelegge for fjernvarme fra fornybare energikilder

Økt produksjon av fjernvarme fra fornybar kraft kan bidra til å redusere klimagassutslipp dersom det erstatter bruk av fossile energibærere. Kommunen og fylkeskommunen har viktig myndighet og handlingsrom for å påvirke etablering og/eller utvidelser av eksisterende kraftverk i sin kommune/fylke.

Tilstrekkelig produksjon av elektrisitet fra fornybare energikilder og overføring av denne, er en forutsetning for mange klimatiltak og et klimavennlig energisystem.

Aktuelle tiltak

  • Utbygging av nye eller utvidelse av eksisterende vann- og vindkraftverk.
  • Ny eller økt kraftproduksjon fra avfallsforbrenning (kombinert varme- og kraftproduksjon), biomasse eller biogass, eller distribuert strømproduksjon som solceller og mindre vindturbiner.

Nytten ved utbygging av nye kraftverk eller utvidelse av eksisterende må avveies mot andre miljø- og samfunnsinteresser. Både i et klimaperspektiv og for forsyningssikkerheten i kraftsystemet er regulerbar kraftproduksjon og kraftproduksjon om vinteren mer verdifull enn uregulerbar produksjon og produksjon om sommeren.

Kommunens virke­midler og handlings­rom

Vannkraft Kommunen er behandlende myndighet for små vannkraftverk hvor NVE har vurdert at tiltaket ikke er konsesjonspliktig etter vannressursloven. Kommunen kan da gi tillatelse etter plan- og bygningsloven. Kommunen og fylkeskommunen blir involvert i høring i forkant av eventuelt vedtak fra NVE om fravær av konsesjonsplikt.

Konsesjonspliktige vannkraftverk behandles av NVE etter vannressursloven, vassdragsreguleringsloven og/eller industrikonsesjonsloven. Avhengig av vannkraftverkets størrelse varierer det om det er fylkeskommunen, NVE, Olje- og energidepartementet eller Kongen i statsråd som fatter endelig vedtak, men i alle tilfeller står NVE for den innledende saksbehandlingen, inkludert gjennomføring av høring. Kommunen er en viktig høringsinstans og skal uttale seg om status i kommuneplan, om det er spesielle planforhold i kommunen NVE bør kjenne til, og til syvende og sist hva som er kommunens syn på kraftverksøknaden, eventuelt forslag til avbøtende tiltak/vilkår dersom det blir gitt konsesjon til anlegget.

Vindkraft For vindkraftprosjekter under 1 MW og inntil fem turbiner er vertskommunen behandlende myndighet og kan enten håndtere planlagte anlegg som en byggesak eller som et reguleringspliktig tiltak etter plan- og bygningsloven.

Søknader om vindkraftverk over 1 MW behandles av NVE og vertskommunen er høringspart. Før bygging av et konsesjonspliktig vindkraftverk må forholdet til kommuneplanens arealdel være avklart. Dette kan enten skje ved at kommunen gjennomfører en arealplanendring, vedtar ny reguleringsplan, gir dispensasjon fra gjeldende plan eller ved at konsesjonen gis rettsvirkning som statlig arealplan av Olje- og energidepartementet.

Kraftproduksjon fra andre fornybare energikilder Andre aktuelle energikilder lokalt for fornybar kraftproduksjon er avfallsforbrenning (kombinert varme- og kraftproduksjon), biomasse eller biogass eller distribuert strømproduksjon som solceller og mindre vindturbiner.

Se omtale av kommunens virkemidler for å tilrettelegge for energiproduksjon fra avfallveiledningen om avfallsbehandling i denne tiltaksguiden, samt om virkemidler for å fremme bruk av energikilder fra landbruket i veiledningen om landbruk. Oftest vil bruk av avfall og bioressurser som energikilde være mest aktuelt for varmeproduksjon, men det kan være aktuelt med samtidig produksjon av kraft.

Solceller (solstrøm) har blitt vesentlig rimeligere de senere år og har dermed blitt et mer aktuelt alternativ også i Norge. Kommunen har etter byggesaksdelen i plan- og bygningsloven myndighet til å behandle søknader om fasadeendring knyttet til installasjon av solfangere og solceller. Noen kommuner har også valgt å opprette egne økonomiske støtteordninger til distribuert kraftproduksjon. Dersom kommunen aktivt ønsker å fremme distribuert strømproduksjon er det nyttig med dialog med nettselskapet i det aktuelle området.

Eier Kommunen er i mange tilfeller eier av energiselskap eller avfallsforbrenningsanlegg.

Fylkeskommunens virkemidler og handlingsrom

Vannkraft Se omtale under kommunens virkemidler og handlingsrom. Fylkeskommunen er også høringspart ved NVEs konsesjonspliktvurderinger og konsesjonsbehandling av vannkraftsøknader. Dersom anlegget er mindre enn 1 MW er fylkeskommunen delegert myndighet til å fatte vedtak. NVE står likevel for den innledende saksbehandlingen før saken oversendes fylkeskommunen for vedtak. Viktige unntak fra dette er hvis anlegget er lokalisert i vernet vassdrag eller dersom hensynet til samlet behandling av flere anlegg i samme område tilsier at søknadsbehandlingen skal koordineres med behandling av andre kraftverkssøknader. I slike tilfeller er det NVE som har vedtaksmyndighet.

Fylkeskommunen kan i samarbeid med berørte fagetater utarbeide regional plan for bygging av småkraftverk. Les mer her: Retningslinjer for små vannkraftverk – til bruk for utarbeidelse av regionale planer og i NVEs konsesjonsbehandling (Olje- og energidepartementet, 2007).

Vindkraft Fylkeskommunen bør vurdere om det er behov for å utarbeide regional plan for vindkraftanlegg i samarbeid med sentrale aktører, herunder NVE. Les mer her: Regionale planer - Retningslinjer for planlegging og lokalisering av vindkraftanlegg (Olje- og energidepartementet og tidl. Miljøverndepartementet).

Kraftproduksjon fra andre fornybare energikilder Noen fylkeskommuner er eiere av energiselskap og kan påvirke disse gjennom sin eierstyring. Fylkeskommunen for øvrig som samfunnsutvikler initiere eller utvikle prosjekter i samarbeid med kommunene og andre regionale og lokale aktører.

Aktuelle støtteordninger

Ny kraftproduksjon basert på fornybare energikilder som vann, vind, sol og bioenergi er berettiget støtte gjennom elsertifikater. Les mer hos NVE.

Enova gir privatpersoner støtte til produksjon av elektrisk energi fra sol eller vind for å dekke eget elektrisitetsbehov, forutsett at produksjonsanlegget er tilkoblet elektrisitetsnettet gjennom en plusskundeavtale.

Veiledning

Sist revidert: 31.10.2018
av: Miljødirektoratet