Søknad om bruk av motorfartøy eller båt

Motorferdsel i utmark og vassdrag er i utgangspunktet forbudt, men motorferdselloven åpner for noen unntak som er beskrevet i loven og som er akseptert som allment anerkjente nytteformål. Kommunen har i oppgave å behandle søknader om motorferdsel i saker med formål ut over de som er akseptert i loven.

Kommunen har plikt til å:

  1. Behandle søknader om dispensasjon
  2. Veilede søkere i regelverket

Denne veiledningen bidrar til god oppgaveløsning av begge oppgavene, med utgangspunkt i en søknadsprosess.

Lovgrunnlaget og andre retningslinjer

1. Spørsmål eller søknad om bruk av motorfartøy
2. Ligger saken innenfor motorferdsellovens virkeområde?
3. Hvis NEI
4. Hvis ja – vurder om formålet med kjøring er søknadspliktig
5. Ikke søknadspliktig
6. Søknad om dispensasjon
7. Hvem behandler søknaden etter § 6 i loven?
8. Vurdering av søknaden
9. Avslag
10. Tillatelse
11. Eventuell klagebehandling

1. Spørsmål eller søknad om bruk av motorfartøy

Motorferdsel i utmark og vassdrag blir regulert av Lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag og forskrift av 15. mai 1988 for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag. Forskriften omhandler kun motorkjøretøy, og gjelder ikke for bruk av luftfartøy og motorfartøy.

Motorferdsel i utmark og vassdrag er forbudt med mindre annet følger av motorferdselloven eller med hjemmel i denne loven. Kommunen har plikt til å behandle søknader om dispensasjon fra det generelle forbudet. I tillegg til å behandle dispensasjonssøknader, har kommunen en viktig oppgave i å veilede søkere og svare på spørsmål fra kommunens innbyggere om hvordan bestemmelsen i regelverket skal forstås.

For mer informasjon om regelverket vises det til Rundskriv T-1/96 Om lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 10. Juni 1977 nr. 82 og Rundskriv T-6/09 Om endringer i Nasjonal forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og islagte vassdrag.

2. Ligger saken innenfor motorferdsellovens virkeområde?

Loven gjelder bare for motorferdsel i utmark og vassdrag. Kommunen må vurdere om ferdselen ligger innenfor virkeområdet i loven, som definert i motorferdselloven § 2 om virkeområde. Sentrale begreper som definerer virkeområdet er motorferdsel, utmark og vassdrag.  

Hva menes med motorferdsel?

Begrepet motorferdsel omfatter bruken av alle slags motordrevne fremkomstmidler. For eksempel:

  • kjøretøy som bil, traktor, motorsykkel, beltebil, snøskuter og liknende.
  • fartøyer som båt eller annet flytende og svevende fartøy drevet med motor.
  • landing og start med luftfartøy som fly, helikopter og liknende. 

Oppregningen er ikke uttømmende. Som fartøyer regnes både båter og andre sjøgående farkoster som kan føre en person, for eksempel vannskuter. Loven omfatter også kjøretøy som i dag ikke er kjente eller i bruk, men som måtte bli utviklet i fremtiden. 

Motordrevne fremkomstmidler omfatter ikke bare forbrenningsmotorer, men også maskiner som drives av andre former for energi som er eller kan bli aktuelle. Som for eksempel elektrisk kraft. Loven regulerer bruk av motordrevne ferdselsinnretninger beregnet på transport av personer eller gods. Motorredskaper som er for små til å føre en person, samt leketøysartikler, blir ikke regulert av motorferdselloven.

Hva menes med utmark?

Utmark i motorferdselloven er udyrket mark, og følger den samme definisjonen som friluftsloven § 1a. Setervoll, hustomt, engslått, kulturbeite og skogplantefelt som ligger i utmark, regnes også som utmark etter motorferdselloven. Kommunen må vurdere konkret i det enkelte tilfellet, på bakgrunn av stedets beliggenhet og bruk, hvorvidt et område er innmark eller utmark i henhold til motorferdselloven.

Hva menes med vassdrag?

Vassdrag er i motorferdselloven åpne og islagte elver, bekker og innsjøer. Det kan oppstå tvil når det gjelder avgrensningen mellom vassdrag og salt sjø på elvestrekninger som er farbare fra sjøen. Kommunen må avgjøre hvor grensen går etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.

3. Hvis NEI

Dersom kommunen vurderer at henvendelsen ligger utenfor motorferdsellovens virksomhetsområde – informer søker om dette.

4. Hvis ja – vurder om formålet med kjøring er søknadspliktig

Ferdsel med motorfartøy er i utgangspunktet tillatt på innsjøer som er to kvadratkilometer eller større, på elvestrekninger og på innsjøer mindre enn to kvadratkilometer – dersom disse inngår som en del av et farbart vassdrag. Kommunen kan imidlertid bestemme helt eller delvis at ferdsel ikke er tillatt.

På mindre innsjøer åpner loven for flere nytteformål der motorferdsel er tillatt. Bruk av motorfartøy kan da skje uten at det er nødvendig å søke om tillatelse. All ferdsel skal skje aktsomt og hensynsfullt. Anerkjente nytteformål er listet i § 4 i motorferdselloven om tillatelse med hjemmel direkte i loven.

Politi-, ambulanse- og redningstjeneste

Motorferdsel er tillatt i forbindelse med utrykninger, patrulje- og beredskapstjeneste. Motorferdsel er også tillatt i forbindelse med øvelses- og utdanningsvirksomhet. Det gjelder politi, Norges Røde Kors Hjelpekorps, Norsk Folkehjelp, Norske redningshunder og liknende frivillige hjelpeorganisasjoner som deltar i den offentlige tjeneste. Tillatelsen gjelder også for nødvendig transport av materiell og personell i forbindelse med denne redningstjenesten.

Øvelser må være ledd i et øvelsesprogram – reelle øvelser i redningstjenesten. Øvelses- og utdanningsvirksomheten må innskrenkes til så begrensede områder og til så kort tidsrom som mulig, for å unngå skader og ulemper for friluftsliv, naturopplevelse og naturmiljø. Ved planleggingen av slike øvelser bør det tas kontakt med den aktuelle kommunen, eventuelt med fylkesmannens miljøvernavdeling, for samarbeid om tid, sted og organisering. 

Begrepet redningstjeneste omfatter i denne sammenhengen også brannvesenets virksomhet og annen virksomhet med brannslokning som formål.

Oppsyns- og tilsynstjeneste

Motorferdsel i forbindelse med oppsyns- og tilsynstjeneste med hjemmel i lov er tillatt. Det er bare i forbindelse med oppsyns- og tilsynsoppgaver at motorferdsel er tillatt med hjemmel i loven. Eksempler på slike oppsyns- og tilsynstjeneste er fjelloppsyn med hjemmel i fjelloven § 36 og fiskeoppsyn med hjemmel i lakse- og innlandsfiskelovens § 42.

Offentlig post- og teletjenester

Nødvendig motorferdsel er tillatt i forbindelse med offentlig post- og teletjenester. Drift eller utbygging av det offentlige mobiltelefonnettet er omtalt i motorferdselloven § 4. Bestemmelsen gjelder også selv om det er et privat mobiltelefonselskap som står for utbygging eller drift, så lenge det skjer etter konsesjon.

Nødvendig person- og godstransport til og fra faste bosteder

Med faste bosteder menes gårdsbruk og andre bosteder hvor folk bor fast hele året, som for eksempel turiststasjoner, damvokterboliger, permanente meteorologiske stasjoner og lignende. Anleggssted som er ment å skulle være midlertidig regnes ikke med.

Det er bare bosteder som ikke er knyttet til kjørbar bilvei eller bane som er unntatt fra motorferdselsforbudet. Videre er det bare transport mellom det faste bostedet og endepunktet for veien eller banen som er unntatt. Det er ikke mulighet for motorferdsel fra bostedet til andre steder i utmark og vassdrag. Adgangen til motorferdsel skal dekke det alminnelige kommunikasjonsbehov som veiløse bosteder har. Det innebærer at nødvendig transport for besøkende også er tillatt.

Nødvendig person- og godstransport i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring

Nødvendig person- og godstransport i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring er tillatt. Jakt, fangst, fiske og bærsanking regnes ikke som næring i denne sammenhengen, selv om virksomhetene drives som en del av næringen. Lav- og lauvsanking for å skaffe tilleggsfôr til husdyr, regnes derimot som jordbruksnæring.

Skal virksomheten regnes som jordbruks-, skogbruks- eller reindriftsnæring, må det dreie seg om reell næringsmessig virksomhet. Virksomheten må ha et visst omfang og inntektsmessigbetydning. Jord- og skogbruksnæringen omfatter brukere av eiendommer med minimum fem daa jordbruksareal eller 25 daa produktivt skogareal. Disse reglene inkluderer også innehavere av allmenningsrettigheter som driver aktivt jord- og skogbruk av et slikt omfang som nevnt. Næringsoppgave vil kunne dokumentere aktiviteten.

Drift og vedlikehold av utleiehytter er ikke jordbruks- eller skogbruksnæring etter i denne sammenheng, selv om utleiedriften er en del av gårdsdriften. Nødvendig transport av ved ansees som ledd i næringen, og er derfor tillatt. Dette gjelder også for henting av ved til eget bruk.

Den som driver næring, som nevnt i motorferdselloven § 4 om tillatelse med hjemmel direkte i loven, kan ha medhjelpere. Når nyttekjøring er nødvendig, må også medhjelperne kunne bruke motorkjøretøy. Næringsdrivende kan ikke gi andre tillatelse til kjøring som skjer i deres egen interesse, mot at de påtar seg enkelte oppdrag for den næringsdrivende. Det er et krav at det dreier seg om et reelt oppdragsforhold. I vurderingen av om det er et reelt oppdragsforhold, vil en skriftlig avtale ha betydning. Det samme vil opplysninger om hvilke vederlag oppdragstaker får og om oppdragstaker erstatter den næringsdrivendes egen kjøring m.v.

Forsvarets øvelser, forflytninger og transporter

Motorferdsel er tillatt i forbindelse med forsvarets øvelser, forflytninger og transporter. Kommunen og fylkesmannens miljøvernavdeling bør tas med på råd og få forelagt øvelsesplanene til uttalelse, når forsvaret skal gjennomføre øvelser som innebærer motorferdsel i utmark og vassdrag av noe omfang.

Anlegg og drift av veier og anlegg

Motorferdsel er tillatt for nødvendig transport i forbindelse med anlegg og drift av offentlige veier og anlegg. Under begrepet offentlige anlegg inngår for eksempel elektrisitetsverk og kraftlinjer og trigonometriske punkter. Muligheten for motorferdsel til dette formålet må brukes med varsomhet. Tyngre kjøretøyer bør unngås så langt det lar seg gjøre. Helikoptertransport kan ofte være mer skånsom.

Rutetransport som drives med løyve i henhold til yrkestransportloven

Motorferdsel er tillatt i forbindelse med rutetransport som drives med løyve i henhold til samferdselsloven.

Eventuell tillatelse gitt i forskrift fastsatt av kommunen

Kommunestyret kan gi forskrift om adgang til bruk av motorfartøy på innsjøer mindre enn to kvadratkilometer når det foreligger særlige tilfeller. Se motorferdsellovens § 5

5. Ikke søknadspliktig

Dersom henvendelsen gjelder ferdsel som er direkte tillatt i henhold til regelverket, må søker informeres om hva han / hun kan foreta seg av kjøring uten å søke.

  • Opplys alltid om aktsomhetsbestemmelsen som sier at all motorferdsel i utmark og vassdrag skal foregå aktsomt og hensynsfullt for å unngå skade og ulempe for naturmiljø og mennesker. Det innebærer at ferdselen ikke skal volde unødig skade på grunn, vegetasjon og dyreliv eller være til ulempe for andre. Den skal heller ikke forstyrre eller forurense naturmiljøet unødig.
  • Opplys om at det også kan være andre regelverk og bestemmelser som forbyr eller legger restriksjoner på ferdselen, for eksempel egne bestemmelser i verneområdene.

6. Søknad om dispensasjon

Dersom formålet er søknadspliktig må det foreligge en skriftlig søknad om dispensasjon. Kommunen kan gi tillatelse når det foreligger særlige grunner.

Det er bare adgang til å gi dispensasjon i spesielle tilfeller, jamfør begrepet særlige grunner. I vurderingen, vil det være av betydning om motorferdselen er nødvendig, har et nytteformål, eller bærer preg av unødvendig kjøring eller fornøyelseskjøring. At transportøren anser transporten for økonomisk lønnsom, er ikke avgjørende dersom transporten ikke isolert sett dekker et reelt og nødvendig behov 

Kommunen må bruke et forvaltningsmessig skjønn for å vurdere om kravet om særlige grunner er oppfylt. Skjønnsvurderingen innebærer en helhetsvurdering av saken i lys av lovens formål der behovet for transport vurderes opp mot mulige skader og ulemper ferdselen kan forårsake.

Dersom kommunen godkjenner søknaden, bør kommunen sette vilkår for tillatelse. Se mer om dette under punkt 9.

7. Hvem behandler søknaden etter § 6 i loven?

Kommunestyret har anledning til å delegere avgjørelser etter motorferdselloven § 6 om tillatelse etter søknad, til administrasjonen. Kommunens delegasjonsskriv vil være avgjørende i forhold til hvor saken behandles.

8. Vurdering av søknaden

Kommunen må vurdere hver enkelt søknad grundig, og sørger for at saken blir tilstrekkelig opplyst, i tråd med forvaltningslovens § 17 om forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt. Kommunen må vurdere følgende:

Er vilkårene etter motorferdselloven § 6 om tillatelse etter søknad, oppfylt?

  • Er transporten det søkes om ut fra vekt, størrelse, omfang, avstand og liknende strengt nødvendig?
  • Behovet for transport opp mot mulige skader og ulemper for natur og friluftsliv.
  • Søknaden vurderes ut fra prinsippene i disse bestemmelsene: naturmangfoldloven § 8 om kunnskapsgrunnlaget, § 9 om føre-var-prinsippet, § 10 om økosystemtilnærming og samlet belastning, § 11 om at kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver og § 12 om miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder.
  • Vilkår ved en eventuell godkjenning, for å redusere skader og ulemper som følge av transporten.  

Kommunen må bruke sitt forvaltningsmessige skjønn for å ta stilling til om tillatelse skal gis eller nektes. Vurderingene som legges til grunn skal framkomme skriftlig i vedtaket. Det skal alltid følge av vedtaket hvordan prinsippene for offentlige beslutninger er vurdert.

Det er ikke anledning til å forskjellsbehandle søknader ut fra bostedskommune, statsborgerskap eller liknende.

9. Avslag

Vedtak om avslag skal begrunnes. Når det gjelder begrunnelsens innhold, vises det til forvaltningslovens § 25 om begrunnelsens innhold. Det skal også framkomme av vedtaket hvordan prinsippene i naturmangfoldloven § 8 om kunnskapsgrunnlaget, § 9 om føre-var-prinsippet, § 10 om økosystemtilnærming og samlet belastning, § 11 om at kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver og § 12 om miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder, er vurdert.

10. Tillatelse

Vedtak om å gi tillatelse skal begrunnes. Når det gjelder begrunnelsens innhold, vises det til forvaltningslovens § 25 om begrunnelsens innhold. Det skal også framkomme av vedtaket hvordan prinsippene i naturmangfoldloven § 8 om kunnskapsgrunnlaget, § 9 om føre-var-prinsippet, § 10 om økosystemtilnærming og samlet belastning, § 11 om at kostnadene ved miljøforringelse skal bæres av tiltakshaver og § 12 om miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder, er vurdert.

Vilkår

Hvis kommunen har kommet frem til at det er grunnlag for å innvilge dispensasjon, må de vurdere om tillatelsen skal inneholde vilkår som kan redusere ulempene og skadene for naturmiljø og mennesker.

Kommunen må vurdere å sette vilkår om at ferdselen skal:

  • Skje i et bestemt tidsrom og for et bestemt antall turer. Unntaksvis kan tillatelser gis for lengre perioder. For eksempel kan det for formål som strekker seg over flere år og som det ikke er tvil om berettigelsen av, gis tillatelse for flere år av gangen. Dispensasjonen bør under ingen omstendighet gjelder for et lengre tidsrom enn fem år.
  • Skje med en bestemt type motorfartøy eller med bestemte krav til hastighet.

Grunneiers rett til å nekte

Motorferdselloven innskrenker ikke den adgang grunneier har, etter gjeldende rettsregler, til å forby eller begrense motorferdsel på egen eiendom. Det samme gjelder de som har bruksrett til eiendommen som gjør at de kommer i grunneiers sted, for eksempel forpaktere eller innehavere av festetomter.

Forholdet mellom grunneier og den som kjører i utmarka er et privatrettslig forhold som ikke reguleres av motorferdselloven. Ved tillatelse etter søknad bør kommunen gjøre søker oppmerksom på at det også er nødvendig med samtykke med grunneier.

Skriftlig tillatelse

Tillatelsen skal være skriftlig og skal medbringes under transport.

Tillatelsen bør inneholde:

  • Eventuelle vilkår for tillatelsen.
  • Informasjon om nødvendigheten av å innhente grunneiers samtykke.
  • Opplysning om aktsomhetsplikten.

Dispensasjon og vilkår må være mest mulig presise, og utformes slik at de er kontrollerbare for politi og oppsyn.

11. Eventuell klagebehandling

Kommunens vedtak kan påklages til Fylkesmannen. Vedtak kan påklages av søkeren eller en annen med rettslig klageinteresse. Hvem som har rettslig klageinteresse må vurderes konkret i den enkelte sak. For eksempel vil de organer på kommune- og fylkeskommunenivå som, etter friluftsloven er gitt ansvar for å ivareta friluftsinteressene, ha klageadgang der friluftsinteresser berøres. Frivillige organisasjoner som Norges Naturvernforbund eller Den Norske Turistforening har som regel rettslig klageinteresse. Det samme gjelder lokale naturvernforeninger og turlag innenfor deres geografiske område. Også andre foreninger vil ha klagerett dersom vedtaket etter motorferdselloven berører deres interesser.

Bestemmelsene om begrunnelsesplikt og klagefrist og de øvrige bestemmelsene om klage i forvaltningsloven kommer til anvendelse.

Kommunen bør sende kopi av vedtak til berørte interesser.

Sist revidert: 19.03.2015
av: Miljødirektoratet