Fastsette snøskuterløyper

Kommunen kan fastsette snøskuterløyper til fornøyelseskjøring.

Nedenfor finner du veiledning om:

 

  1. Å fastsette snøskuterløyper
  2. Begrensninger i adgangen til å fastsette snøskuterløyper
  3. Hensyn kommunen plikter å ta
  4. Samtykke fra grunneier
  5. Krav til utredning
  6. Krav til kart og bestemmelser
  7. Krav til prosess
  8. Klage
  9. Spørsmål og svar i forbindelse med planlegging av løyper 
  10. Kan kommunen føre kontroll med løypene de har vedtatt?
  11. Kan kommunen legge inn en bestemmelse i lokal forskrift om tileggsgebyr dersom kjøring i løypene slker uten påkrevd løyve?

 

1.   Fastsette snøskuterløyper

Nye regler om snøskuterløyper for fornøyelseskjøring trådte i kraft 19. juni 2015, jamfør § 4a i motorferdselloven og § 4 a i forskrift om bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag. 

Det er kommunestyret som har myndighet til å fastsette snøskuterløyper på vinterføre. Kommunestyret kan overføre myndigheten til et annet folkevalgt organ som kommunestyret bestemmer, men kan ikke overføre myndigheten til kommuneadministrasjonen. 

Rammer og føringer for hvor slike løyper kan legges er nærmere angitt i loven og forskriften

Regelverket åpner for å etablere løyper for kjøring med snøskuter (beltemotorsykkel) på vinterføre. Bruk av andre kjøretøy i løypene, som for eksempel ATV med påsatte belter, kan ikke brukes. Med vinterføre menes mark som er dekket av naturlig vintersnø. Hele løypa må være dekket av et bærende snølag, og løypene kan ikke brukes når deler eller flekker i løypa ikke lenger er dekket av snø. 

Kommunen kan bare åpne for fornøyelseskjøring i faste løyper. Regelverket åpner ikke for fri kjøring uten løyper. 

Kommunen fastsetter snøskuterløyper ved å vedta et kart over snøskuterløypene og bestemmelser for bruken av løypene. Krav til prosess for å fastsette snøskuterløyper følger av nasjonal forskrift § 4 a tredje ledd.  

2.   Begrensninger i adgangen til å fastsette snøskuterløyper

Det er angitt en rekke begrensninger i adgangen til å fastsette løyper i loven § 4a og forskriften § 4a

2.1   Snøskuterløyper skal ikke legges i verneområder eller foreslåtte verneområder

Det skal ikke etableres nye snøskuterløyper i eksisterende verneområder eller foreslåtte verneområder. Avgrensninger av verneområder er vist i Naturbase.

Verneområder er områder som er vernet etter naturmangfoldloven, men forbudet omfatter også områder som er fredet etter kulturminneloven §§ 19 og 20. Snøskuterløyper er forbudt i Oslomarka, jamfør markaloven § 10.

Med foreslåtte verneområder menes områder der forslag om vern er kunngjort etter naturmangfoldloven § 42. Forbudet mot å anlegge løyper i foreslåtte verneområder gjelder til vernet eventuelt er vedtatt, eller fram til virkning av kunngjøring er utløpt etter naturmangfoldloven § 44 femte ledd. Dette innebærer at det i foreslåtte verneområder kan gjelde forbud mot snøskuterløyper i maksimalt seks år, dersom vernevedtak ikke fastsettes innen utløpet av denne perioden. 

Eksisterende snøskuterløyper i verneområder kan likevel videreføres, slik de fremgår av verneforskriftene. 

2.2   Snøskuterløyper skal ikke legges i nasjonale villreinområder

Det er forbudt å legge løyper i de ti områdene som er utpekt som nasjonale villreinområder. Grensene for de nasjonale villreinområdene fastsettes gjennom de regionale villreinplanene.  Alle villreinplanene er per i dag ikke ferdigstilte. For de områdene som ikke har ferdige planer, bør kommunen avgrense villreinens leveområde slik det er kartlagt i grunnlagsrapporten fra NINA eller Villreinsentrene. 

Randområder, buffersoner eller hensynssoner, og områder som ikke har status som nasjonalt villreinområde eller inngår i noen av de regionale planene, kan være viktige funksjonsområder for villrein. Hensynet til villrein bør derfor tillegges stor vekt også i disse områdene, jamfør hensyn til naturmangfold omtalt under punkt 5. 

2.3   Snøskuterløyper skal ikke være til vesentlig skade eller ulempe for reindriften

Kommunen må vurdere konsekvensene for reindriften når den starter arbeidet med å planlegge snøscooterløyper. Løyper som virker inn på reindriftens særverdi- og minimumsområder, vil normalt anses for å være til vesentlig skade og ulempe for reindriften. 

Med særverdiområder menes flyttlei, brunstland, kalvingsland, sentrale luftingsområder, samt områder i og ved anlegg til merking, skilting og slakting. Minimumsbeiter er det årstidsbeitet som begrenser distriktets reintall. Kommunene skal spesielt ta hensyn til viktige vinterbeiteområder. 

Det er viktig at kommunen kontakter Fylkesmannen tidlig i prosessen, for å få en vurdering av mulige reindriftsinteresser som kan bli berørt. Hvis det er reindriftsinteresser i området må kommunen kontakte berørte reinbeitedistrikt for å sikre seg uttyllende informasjon. Kommunen bør etablere en tidlig og god dialog med reindriftsinteressene for å unngå unødige konflikter. 

2.4   Snøskuterløyper skal ikke kreve terrenginngrep

Det er ikke tillatt å planere eller opparbeide terrenget. Snøskuterløypene skal ikke gi synlige, permanente spor i barmarkssesongen. Hva som regnes som terrenginngrep må vurderes i lys av dette. 

Kvisting eller felling av enkelttrær regnes ikke som terrenginngrep. 

Klopper eller enkle bruer kan etableres der dette er nødvendig av sikkerhetsmessige hensyn. Bruer vil etter forholdene kunne regnes som tiltak etter plan- og bygningsloven. Plan- og bygningslovens regler vil da gjelde for saksbehandling av disse. 

3.   Hensyn kommunen plikter å ta

En rekke hensyn som kommunene skal ta ved fastsetting av løypene er angitt i § 4a tredje ledd i loven og § 4 a femte ledd i forskriften. Kommunen bør ikke fastsette løyper som er til vesentlig ulempe for de nevnte hensynene. 

3.1   Støy

Stillhet og ro er viktige kvaliteter ved friluftslivet. Fred og ro handler både om fravær av plagsom støy og om den positive opplevelsen av stillhet.  Kommunen må gjøre vurderinger rundt konsekvenser av støy – både for friluftslivet, men også for boliger og hytter som blir berørt av snøskuterløypene. Miljødirektoratet har utarbeidet Veiledning om støy for snøskuterløyper.  

Miljødirektoratet har satt ut oppdrag for å innhente oppdatert kunnskap om støy og planlegging av snøscooterløyper til Multiconsult. De skal gi faglige råd for videreutvikling av veilederen innen 1. juni 2017. Vi gjør derfor oppmerksom på at det kan komme justeringer i veilederen med tanke på grenseverdier, avstander, anbefalte fartsgrenser med videre.  

 

3.2   Friluftsliv

Friluftslivet risikerer å bli skadelidende når snøskuterløyper er etablert, ikke minst som følge av eventuell ulovlig kjøring med utspring i løypene. Hensyn til friluftslivet skal tillegges spesielt stor vekt når snøskuterløyper skal planlegges og fastsettes. Dette understrekes i forarbeidene til loven. 

Det er gitt følgende føringer: 

3.3   Naturmangfold

Snøskuterløyper kan for eksempel ødelegge for hekkende rovfugl, ynglende rovvilt eller spesielt sårbar natur. Kommunene har plikt til å utrede virkningene løypene vil ha for naturmangfoldet når løypene legges. Plikten til å ta hensyn må anses som brutt dersom kommunen legger løyper med tilhørende rasting for nære hekkeplasser, hi, spillplasser eller liknende, slik at det er fare for at hekking oppgis, eller gjennom særlig sårbare eller truede botaniske forekomster der skader på vegetasjon eller markdekke kan oppstå ved lite snødekke. 

3.4   Bolig- og hytteområder

Kommunen må ta hensyn til bolig og hytteområder – både ut fra hensyn sikkerhet, støy og forstyrrelser. Du kan lese mer om dette i veilederen til støy for vurdering av støy i bolig- og hytteområder. 

3.5   Landskap

Snøskutertraseer blir synlige både gjennom merkingen, og ved sporene som oppstår ved kjøring. Kommunen bør derfor vurdere synligheten av snøskutertraseer, og forsøke å unngå å legge traseene på åskammer eller på annen måte unødig eksponert i landskapet. Slik lokalisering har også betydning for støyvirkningene av løypene. Det er viktig at dette hensynet avveies mot sikkerhetshensyn, da skredfaren ofte er større nede i forsenkninger i terrenget enn oppe på rygger. 

3.6   Kulturminner og kulturmiljø

Kommunen skal ta hensyn til kulturminner og kulturmiljø, og må søke å finne løsninger for å unngå konflikt med disse hensynene. 

3.7   Sikkerhet for de som kjører og andre

Kommunene bør ikke legge løyper i skredutsatte områder elle bratt terreng. Begrepet «bratt terreng» beskriver terreng brattere enn 30 grader. De fleste snøskred utløses i områder som er brattere enn 30 grader. Snøskred kan imidlertid starte i moderat bratt terreng som er mellom 25-30 grader. Det kan særlig skje under dårlige vær- og stabilitetsforhold. Med «skredutsatte områder» menes utløpsområder for skred. Det er områder som kan nås av snøskred som enten er fjernutløst, utløst av andre eller naturlig utløste. 

Det anbefales at kommunene benytter tilgjengelige kartdatabaser, for eksempel fra NGI, for å unngå å legge løyper i bratt eller skredutsatt terreng. 

Enkelte terreng som er markert i kart som utløpsområder for skred kan være relativt trygge under normale forhold, men være utsatte under særlige dårlige og ustabile forhold. Dersom løyper unntaksvis legges slik at de krysser steder som kan være skredutsatte under særlig ustabile forhold, kan det være behov for å gjøre snøskuterførere oppmerksom på dette ved å overvåke og varsle, stenge, skilte eller ved å gi generelle advarsler.  

Kommunene bør involvere personer med snøskredfaglig kompetanse for å vurdere skredsikkerheten for foreslåtte løyper. 

Kommunen må også ta hensyn til andre lokale forhold som kan representere en fare ved skuterkjøring, for eksempel små brattheng og kløfter, usikker is, vertikal- og horisontal kurvatur, siktforhold, værforhold, påkjøringsfarlige objekter. 

4.   Samtykke fra grunneier

Kommunen kan ikke treffe vedtak om snøskuterløype over en eiendom før grunneieren har samtykket til det. Kravet om å innhente samtykke gjelder overfor både private og offentlige grunneiere. I statsallmenninger er det fjellstyrene som gir samtykke til snøskuterløyper, jamfør fjelloven § 12 tredje ledd

5.   Krav til utredning

Kommunene skal utrede virkningene løypene har for friluftsliv og naturmangfold i influensområdet. Med influensområdet menes området som blir påvirket av at snøskuterløyper etableres, for eksempel det området som blir påvirket av støy. Det er ikke bare virkningene på friluftsliv og naturmangfold i selve snøskuterløypene som i denne sammenhengen er relevant, men også virkninger for områder utenfor løypene som blir berørt.

Kommunen skal før forslag om løyper sendes på høring, ha kartlagt og verdsatt friluftslivsområdene der løypene planlegges. De skal vurdere betydningen av disse områdene opp mot øvrige friluftslivsområder i kommunen. Kartleggingen og verdsettingen skal skje med utgangspunkt i Miljødirektoratets håndbok M98 – 2013 Kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder. Kartleggingen skal gi et godt grunnlag for å unngå løyper i områder som er viktig for friluftslivet.

Kommunen må foreta vurderinger etter de miljørettslige prinsippene i kapittel II i naturmangfoldloven. Det må innhentes kunnskap om hvilke arter som befinner seg i området, og hvilken virkning løyper kan ha på de nevnte artene. For mer informasjon om hensyn til naturmangfold vises til punkt 3 over. 

6.   Krav til kart og bestemmelser

6.1   Kart

Løypene for snøskuter skal fastsettes i eget kart, jamfør nasjonal forskrift § 4 a andre ledd andre punktum. Kartet skal vise hvor løypene skal gå. Kartet inngår i kommunens vedtak om snøskuterløyper sammen med bestemmelsene om bruken av løyper. 

Kart med forslag til snøskuterløyper skal inngå i forslaget som sendes på høring. 

Kart som viser snøskuterløyper skal produseres digitalt, og tilfredsstille reglene i den nasjonale standarden for geodata (SOSI-standarden). Kartdata for snøskuterløyper skal kunne eksporteres og importeres som SOSI-filer. 

Når kart og bestemmelser er vedtatt skal snøskuterløypene tegnes inn i kartet til kommuneplanens arealdel. Løypene skal vises med linjesymbol i gjeldende standard for arealplan. Det forhåndsdefinerte linjesymbolet SOSI kode 1164 skal brukes ved inntegning i kommuneplanens arealdel. Linjen i kommuneplanens arealdel er til informasjon og har ikke rettslig virkning. Den vil være en viktig informasjon i den kommunale arealplanleggingen. 

6.2   Bestemmelser til løypene

Kommunen skal gi bestemmelser om bruken av løypene. Et minimumskrav er at de omfatter regler om fartsgrenser og kjøretider. 

6.2.1   Fartsgrenser

Generelle regler om kjørefart for snøskuter i utmark følger av forskrift om kjøring med motorvogn i terrenget og på veg ikke er åpen for alminnelig ferdsel. Det er ikke tillatt å kjøre fortere enn 70 kilometer i timen med snøskuter i terreng. Snøskuter med slede må ikke kjøres fortere enn 60 kilometer i timen uten passasjer, og 40 kilometer i timen med passasjer. 

Kommunen må vurdere om det i hele eller deler av løypa skal settes lavere fartsgrenser av hensyn til sikkerhet for de kjørende og andre og støypåvirkning i området. 

6.2.2   Kjøretider

Kommunen må ta stilling til om det er tider på døgnet eller dager hvor det ikke skal være tillatt å kjøre. Det samme gjelder om det skal forbys å kjøre på tider av året ut over begrensningen som allerede framkommer av forskriften. Det kan for eksempel være aktuelt å stenge enkelte løyper eller deler av visse løyper visse tider av året av hensyn til rein og reindrift. Kommunene bør gi bestemmelser om at kjøring uansett ikke er tillatt før eller etter fastsatte datoer. 

Det følger av forskriften at motorferdsel i løypene ikke er tillatt om våren etter 5. mai.  I sentrale områder for kalving og flytting av rein skal løypene være stengt om våren etter 25. april.

6.2.3   Rasting

Det er i utgangspunktet forbudt å kjøre utenfor løypene. Nødvendig stopp og rasting må skje så nære løypa som mulig, men av sikkerhetsmessige grunner kan det være nødvendig å fravike løypa noe. 

Kommunen bør gjennom bestemmelser angi hvor langt ut av løypa det eventuelt er tillatt å kjøre for å raste, eventuelle områder der rasting ikke skal være tillatt. 

Den øvre grensen som kommunen fastsetter bør ikke overskride 30 meter. Det er bare kjøring i rett linje ut fra løypa som kan aksepteres, kjøring langsetter løypa i en 30-metersavstand er ulovlig.  

Kommunen må være særlig oppmerksom på problemstillinger knyttet til kjøring ut fra løypene ved rasting og stopping når den legger løyper i nærheten av verneområder. Løypene må ikke legges så nær vernegrensen at det fremstår som naturlig å raste innenfor verneområdet. 

I åpne løyper i Nord-Troms og Finnmark har det vært akseptert en soner for rasting på inntil 300 meter fra merkestikkene i snaufjell og på islagte vann. Departementet har åpnet for at denne praksisen kan videreføres dersom den enkelte kommune ønsker det. I Finnmark og Nord-Troms kan kommunene i bestemmelsene også tillate kjøring ut av løypa på islagt vann for å raste, uavhengig av avstand fra løypa. 

Ved utredning av støy, effekter for friluftsliv og naturmangfold med videre må kommunen ta høyde for de bestemmelse som er gitt om maksimal kjørelengde ut fra løypene til rasting ved beregning av influensområdet. 

6.2.4   Betaling og begrensninger av brukergrupper

Det kan også fastsettes andre bestemmelser om bruken av løypene. 

Kommunen kan gi bestemmelser om bruk til bestemte formål eller grupper, eller bestemmelser om betaling. En forutsetning for å kunne gi slike bestemmelser er at de ikke strider mot andre rettsregler, for eksempel prinsippet om ikke-diskriminering i EØS-avtalen. Rammene for adgang til brukerbegrensning følger i hovedsak av annet regelverk enn motorferdselsregelverket, først og fremst EØS-avtalen og prinsippet om ikke-diskriminering. 

Det er den enkelte kommunes ansvar å sørge for at den ikke innfører ordninger som bryter med EØS-retten eller annet regelverk. 

7.   Krav til prosess 

Kommunen fastsetter snøskuterløyper ved å vedta et kart over snøskuterløypene og bestemmelser for bruken av løypene. Krav til prosess for å fastsette snøskuterløyper følger av nasjonal forskrift § 4 a tredje ledd.  

Det er kravene i forvaltningsloven kapittel VII som gjelder når kommunen skal utarbeide og vedta snøskuterløyper med bestemmelser. De grunnleggende kravene i forvaltningsloven om utredning, varsling, uttalelse, formkrav og kunngjøring skal være oppfylt. 

I tillegg angir bestemmelsen i nasjonal forskrift § 4 a tredje ledd prosessregler som går lenger enn forvaltningslovens grunnleggende krav:

Miljøkommune.no tilbyr generelle råd og veiledning om hvordan lokale forskrifter kan fastsettes. Denne veiledningen finner du her. 

7.1   Medvirkning

Å etablere snøskuterløyper krever medvirkning, samarbeid, samråd, offentlighet og informasjon. Det er av stor betydning at kommunen tidlig i prosessen tar kontakt med fylkeskommunen og aktuelle sektormyndigheter som for eksempel Fylkesmannen, Vegvesenet, norske og svenske eller finske tollmyndigheter ved grensekryssing, NVE, politiet angående sikkerhet og kontroll. 

Det er en forutsetning at berørte interessegrupper som næringsinteresser, herunder reindriftsnæringa, beboerforeninger, grunneiere, turlag og andre friluftsorganisasjoner, miljøorganisasjoner, velforeninger, hytteforeninger og liknende får komme til orde i beslutningsprosessen. 

Kommunen må involvere vegeier tidlig i prosessen hvis det er aktuelt å legge snøskuter langs og over veier. 

Kommunen vurdere om det er behov for å ta andre grep for å sikre en god og åpen prosess, ut over de prosessuelle kravene som følger av forskriften § 4 a. Dette kan for eksempel være oppstartsmøte med de berørte eller møter med parter for å drøfte særskilte temaer. 

7.2   Høring

Forslag til snøskuterløype skal sendes på høring etter reglene for høring av kommuneplan, jamfør plan- og bygningsloven § 11-14. Dette innebærer at forslaget skal sendes på høring og legges ut til offentlig ettersyn, kunngjøres i minst en lokal avis og gjøres tilgjengelig i digitale medier. Fristen for å gi uttalelse er minst seks uker.

Høringsforslaget må inneholde kart som på en forståelig og entydig måte viser hvor løypealternativene er foreslått. Utkast til de kommunale bestemmelsene må om bruken av løypene må ligge ved høringen. 

I høringsbrevet må kravene i plan- og bygningsloven § 11-14 andre ledd om innholdet i saksframlegget på høringen være oppfylt, og kommunen må gjøre rede for hvordan de særskilte hensynene som kommunen plikter å ta er ivaretatt. Kommunen skal utrede virkningen av snøskuterløyper for friluftsliv og naturmangfold. Utredning og kartlegging skal fremgå av høringen. I utredningen bør kommunen vurdere og redegjøre for forslagene til snøskuterløyper på bakgrunn av hvordan arealbruken er avklart for eksempel i arealplaner eller konsesjoner. 

Utsnitt av kommuneplankartet, og annen dokumentasjon som er nødvendig for å ta stilling til traseen, må også legges ved høringen. 

7.3   Vedtak

Det er kommunestyret som har myndighet til å fastsette snøskuterløyper på vinterføre. Kommunestyret kan overføre myndigheten til et annet folkevalgt organ som kommunestyret bestemmer, men kan ikke overføre myndigheten til kommuneadministrasjonen. 

Det er mest hensiktsmessig at kommunen vedtar kartet og bestemmelsene samtidig. Begge deler må ha rettskraft før snøskuterløypene tas i bruk. 

Det skal fremgå av vedtaket hvordan innkomne uttalelser til forslaget og konsekvensene av snøskuterløyper med bestemmelser har vært vurdert, og hvilken betydning disse er tillagt.

Kommunens vurdering av hensyn kommunen plikter å ta, skal også framgå av vedtaket. 

En god begrunnelse er viktig, blant annet fordi vedtaket kan påklages. 

7.4   Kunngjøring

Kommunen skal kunngjøre vedtak av kart over snøskuterløyper med bestemmelser som beskrevet for reguleringsplaner i plan- og bygningsloven § 12-12 fjerde og femte ledd. 

Det stilles særskilt krav til kunngjøringen fordi kommunens vedtak kan påklages. I tillegg gjelder forvaltningslovens krav til kunngjøring i §§ 38 og 39 hvor det blant annet kreves at forskriften kunngjøres i Norsk Lovtidend. 

8.   Klage

Kommunens vedtak om å fastsette snøskuterløyper, inkludert bestemmelsene om bruk, kan påklages av en angitt gruppe privatpersoners, organisasjoner og offentlige myndigheter. 

Grunneiere og rettighetshavere, som tomtefestere, til eiendommer i løypenes influensområde kan klage. Sametinget kan klage, det samme gjelder det enkelte reinbeitedistrikt dersom løypene går i eller påvirker områder som brukes av rein. Organisasjoner kan klage dersom interessene de skal ivareta blir berørt. Dette gjelder for eksempel frilufts-, naturvern- og snøskuterorganisasjoner, grunneier-, bruker- og velforeninger. 

Nabokommuner og statlige og regionale organer kan klage dersom deres interesser blir berørt. Fylkeskommunen og statlige organer slik som fylkesmannen, Vegvesenet, med flere kan klage når interesser som de er satt til å ivareta, blir berørt. Som utgangspunkt kan slike organer klage over tilsvarende forhold som vil kunne gitt grunnlag for innsigelse, det vil si når det gjelder spørsmål som er av nasjonal eller vesentlig regional betydning, eller som av andre grunner er av vesentlig betydning for vedkommende organs saksområder. Støy og andre negative virkninger for lokalt friluftsliv kan være grunnlag for klage. 

Forvaltningslovens regler om klage og omgjøring i kapittel VI gjelder. Fylkesmannen, som er klageorgan, kan prøve alle sider av saken, jamfør forvaltningsloven § 34.

9. Spørsmål og svar i forbindelse med planlegging av løyper

9.1   Kan Fylkesmannen gjøre unntak fra forbud mot kjøring etter 5. mai i gamle isfiskeløyper?

Det er forbudt å kjøre i fastsatte snøskuterløyper etter 5. mai. Det følger av forskriften § 4a. Enkelte isfiskeløyper har tradisjonelt vært åpne lengre enn 5. mai, men når disse utredes og fastsettes etter nye regler vil også kjøring i disse omfattes av forbudet mot ferdsel etter 5. mai. Spørsmålet er om Fylkesmannen i slike tilfeller, etter begrunnet søknad, kan gjøre unntak fra forbudet mot kjøring i snøskuterløypene etter 5. mai, jamfør forskriften § 4a andre ledd 10. punktum jamfør § 9 andre ledd.

Klima- og miljødepartementet har svart på dette i brev til Fylkesmannen i Troms. Se brev av 9. oktober 2015 for informasjon.  

9.2   Hvilket ansvar har kommunen for sikkerhet i snøskuterløypene?

Kommunene er bundet til å følge § 4a i forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag ved fastsetting av snøskuterløyper. Bestemmelsen regulerer både prosesskrav til utarbeidelse av selve forskriften som fastsetter snøskuterløypene og innholdskrav til forskriften. Når det gjelder sikkerhet er dette et hensyn kommunen plikter å ta. Departementet har redegjort nærmere for dette i sine merknader til bestemmelsene i forskriften. Les mer om sikkerhet under avsnitt 3.7.

Hvorvidt en kommune blir stilt til ansvar for brukernes sikkerhet i en snøskuterløype dersom en ulykke eller lignende inntreffer, kan ikke fastslås en gang for alle, men må i siste omgang avgjøres av domstolene.

Forvaltningsloven (offentligrettslig) har ingen regler om det offentlige, herunder kommuners, erstatningsansvar. Lovgivningen for øvrig inneholder heller ingen spesielle regler som regulerer erstatningsansvaret som skyldes offentlige tilretteleggingstiltak, eller mangel på sådanne.

Derimot vil feil eller mangler imidlertid kunne tilbakeføres til arbeid utført av det offentlige selv, og i disse tilfellene kommer skadeerstatningsloven § 2-1 til anvendelse I følge § 2-1 nr 1 blir kommunen som arbeidsgiver ansvarlig for skader som en arbeidstaker forårsaker under arbeid som er utført for arbeidsgiveren. Dette er imidlertid av privatrettslig karakter, og Miljødirektoratet har ingen veiledningsrolle for dette lovverket. 

9.3   Kan en interesseorganisasjon ha ansvaret for å få forslag til løyper utredet?   

Kommunen kan fastsette snøskuterløyper ved å vedta et kart over snøskuterløypene med bestemmelser for bruken av disse i tråd med nasjonal forskrift § 4a, jamfør forvaltningslovens kapittel VII. Miljødirektoratet mener det ikke er noe i veien for at en interesseorganisasjon kan engasjere en ekstern arealplanlegger for å utrede og utarbeide et forslag til løyper med bestemmelser, som så oversendes kommunen for videre prosess. Det vil likevel være kommunen som har ansvar for å sende forslag på høring, bearbeide høringsinnspill med videre fram mot kommunens vedtak. Kommunen har ansvar for å påse at saken er så godt opplyst som mulig før forslaget høres, og må selvfølgelig ta stilling til forslaget opp mot de krav og hensyn som forskriften stiller. Vi anbefaler en dialog med kommunen før slikt arbeid eventuelt settes i gang, blant annet for å få visshet om at kommunen ønsker løyper. 

Når det gjelder kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder er det et krav at dette skal gjennomføres etter Miljødirektoratets Veileder M-98. Det er ikke et krav at det er kommunen selv som må stå ansvarlig for en slik kartlegging. Direktoratet anbefaler likevel at kommunen tar en sentral rolle i et slikt arbeid. Miljødirektoratet anbefaler at det gjennomføres en helhetlig kartlegging og verdsetting av friluftsområder, slik at denne kartleggingen også kan brukes som et kunnskapsgrunnlag inn i annen arealforvaltning. 

Helhetlig kartlegging innebærer at alle aktuelle friluftslivsområder i en kommune tas med. Metodikken er lagt opp slik at det kun er friluftslivsinteressene eller -områdene som skal kartlegges og innhentes kunnskap om. Det skal ikke gjøres avveining mot andre særinteresser i en slik temakartlegging. Interesseavveininger gjøres av politikerne, med utgangspunkt i et best mulig kunnskapsgrunnlag om alle de ulike interessene som ligger i en gitt sak eller plan. Det kan for eksempel være motorferdsel, skogbruk og andre næringsinteresser, boligutbygging, kulturminner eller friluftsliv. For kommuner som får midler fra Miljødirektoratet til å gjennomføre slik kartlegging, er helhetlig kartlegging et absolutt krav. Kommunens holdning til dette bør avklares før et slikt arbeid startes opp.       

9.4   Kan kommunen fastsette bestemmelser om rasting på islagte vann for eksisterende løyper?

Motorferdselloven åpner for at kommunene i Finnmark og Nord-Troms (Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord) i bestemmelser til snøskuterløyper kan tillate kjøring ut av løypa på islagte vann for å raste, uavhengig av avstand fra løypa.

Når det gjelder eksisterende løyper fastsatt av Fylkesmannen, kan kommunen i forskrift lage bestemmelser om rasting på islagte vann i tilknytning til disse. Forskriftene må tilfredsstille kravene i det nye regelverket. Det betyr blant annet at forskriftene må sendes på høring, slik forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag § 4a gir anvisning på.

Kommunen må kartlegge og verdsette friluftslivsområdene før høringen, på det området der rastingen skal skje. De må også utrede støyvirkninger og effekter for friluftsliv og naturmangfold i området som påvirkes. Du finner veiledning om dette her. Det vil midlertid være ressursbesparende om kommunen fastsetter bestemmelsene om rasting i samband med at den behandler de eksisterende løypene etter nytt regelverk. 

9.5   Kan kommunene i Nord-Troms og Finnmark åpne for fri kjøring på islagte vann?

Kommunene i Nord-Troms og Finnmark kan tillate kjøring ut av løypene på islagte vann, uavhengig av avstand fra løypa. Dette følger av § 4a andre ledd.  Det er en forutsetning at kommunene i forskrift har gitt bestemmelser om dette. 

Kommunene kan likevel ikke åpne for fri kjøring på vannet. Hensikten med å gi kommunene  denne myndigheten var å oppheve adgangsbegrensningen på 300 meter for å raste, og ikke for fri kjøring på hele vannet. Det vil følgelig være de samme prinsipper som gjelder for rasting på islagte vann som i løypene for øvrig. Dette betyr blant annet at det kun er kjøring i rett linje ut fra løypa som kan aksepteres. 

Se for øvrig mer om rasting under punkt 6.2.3. 

9.6   Kan Fylkesmannen åpne for bruk av snøskuterløyper etter den 5. mai i Nord-Troms og Finnmark?

Det har vært usikkerhet rundt dette spørsmålet etter at nye regler for å fastsette snøskuterløyper trådte i kraft.

9.7   Vil direktoratet revidere veiledningen knyttet til støy og snøscooterløyper?

Miljødirektoratet har innledningsvis i veilederen gjort oppmerksom på at det kan komme justeringer i veilederen med tanke på grenseverdier, avstander, anbefalte fartsgrenser med mer, når vi får innhentet mer kunnskap om støy og virkningene av støy.

Rekkevidden av støy slik den er presentert i sjablongen er teoretisk beregnet, og vi gjør i veiledningen oppmerksom på at faktisk støyutbredelse ved nøyaktige støyberegninger kan gi andre avstander. Direktoratet tar sikte på å justere og oppdatere veilederen slik at den gir mer informasjon om minimumsavstander under ulike forhold. Dette er et arbeid som vil igangsettes fra nyttår 2017.

Miljødirektoratet har også fått tilbakemeldinger om at veiledningen kan misforstås med tanke på hvilke områder anbefalt grenseverdi på 40 dB gjelder. Dette vil bli gjort tydelig i veiledningen som ligger på Miljøkommune.no.

9.8   Er det forbudt å legge snøskuterløyper som vil berøre viktige friluftslivsområder, jamfør veileder om støy og snøskuterløyper?

Kommunene har plikt til å ta særskilt hensyn til støy og andre ulemper for friluftsliv. Dette følger av § 4a i motorferdselloven. Kommunene bør ikke legge løyper i svært viktige eller viktige friluftslivsområder, og de bør søke å holde store sammenhengende vinterfriluftslivsområder fri for snøscooterløyper. Dette følger av merknadene gitt til forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og islagte vassdrag.

I vår veiledning om støy og snøscooterløyper anbefaler vi kommunene å bruke en grenseverdi på 40 dB i naturområder som kommunen definerer som svært viktig eller viktig, jf. kartleggingen av friluftslivsområdene. Dette vil være områder der det ofte forventes stillhet og mulighet til å drive med ulike aktiviteter uten å bli forstyrret av fremmed støy. En grenseverdi på 40dB betegnes som godt hørbart.

Det er likevel ikke et forbud mot å legge løyper som vil medføre støy over 40 dB i viktige friluftslivsområder. Dersom en snøscooterløype kommer innenfor anbefalt minsteavstand i forhold til sjablong presentert i støyveiledningen, må kommunene gjøre vurderinger av hva dette vil bety for friluftslivet. Dette kan være vurderinger rundt:

  • Hvor mye har kommunen av tilsvarende friluftslivsområder i kommunen?
  • Hva vil det bety å forringe kvaliteten på dette området sett i lys av friluftslivet som helhet i kommunen?
  • Hvor stor del av friluftslivsområdet vil bli berørt?
  • Hvilken bruk har området, og hvilke brukerkonflikter kan oppstå?
  • Har området et særlig godt støymiljø i henhold til kartleggingen? Eller berøres området av andre støykilder?
  • Er det mulig å gjøre avbøtende tiltak?

Dersom kommunen velger å vedta løyper som berører viktige friluftslivsområder må kommunen synliggjøre vurderingene som er gjort, og vise hvordan dette er vektet opp mot kommunens plikt til å ta særskilt hensyn til friluftsliv ved fastsetting av løyper.

Et par eksempler:

  1. Sjablongen berører ytterkanten av et stort friluftslivsområde som er klassifisert som viktig for friluftslivet. Kommunen har god dekning av friluftslivsområde av samme områdetype. Kunnskap om bruken av friluftslivsområdet tilsier at løypen vil ha liten konsekvens for friluftslivet. Kommunen kan følgelig konkludere med at snøskuterløypen ikke vil ha stor betydning for hensyn til friluftslivet.

  2. Sjablongen berører en del av et stort friluftslivsområde som er klassifisert som svært viktig for friluftslivet. En relativt liten del av området berøres, men området som berøres av støy blir av friluftslivet benyttet som innfallsport til resten av det viktige friluftslivsområdet. Området er tilrettelagt med skiløyper og mye benyttet. Kommunen vurderer at snøscooterløypen vil være i konflikt med hensyn til friluftslivet. 

Miljødirektoratet gjør oppmerksom på at rekkevidden av støy vil avhenge av en rekke faktorer som sjablongen i veilederen ikke tar høyde for. Avstandene i sjablongen er beregnet på teoretisk grunnlag. Det kan derfor være hensiktsmessig å gjøre supplerende støyberegninger dersom kommunen ønsker mer eksakt kunnskap om virkningen av støy inn i viktige friluftslivsområder.    

9.9   Hvilke krav gjelder for konvertering av eksisterende løyper i Nord-Troms og Finnmark til nytt regelverk?

Dersom kommuner med eksisterende løyper ønsker å videreføre løypene må de fastsette løypene etter nytt regelverk innen 2021. Etter den tid vil de gamle løypeforskriftene oppheves.

Kommunene må innen 2021 gjennomføre de prosesser som er nødvendige for å få fastsatt løypene innenfor de nye reglene. Av dette følger at løypene må være i henhold til de krav og forutsetninger som det nye regelverket gir med hensyn til hvor løyper kan legges, hvilke hensyn som skal tas og krav til prosess.

Miljødirektoratet legger til grunn at dette innebærer at kommunene må vurdere om eksisterende løyper er i tråd med krav gitt i nytt regelverket, herunder hensyn til støy, friluftsliv, naturmangfold, bolig- og hytteområder og sikkerhet.

Kommunene kan bygge vurderingene på tidligere utredninger av løypene. Kommunene kan også bygge på erfaringsbasert kunnskap om hvordan løypene har fungert, for eksempel i forhold til reindriften. Hvis de eksisterende løypene er ukontroversielle og natur- og friluftslivshensyn mv tidligere er godt utredet og ivaretatt, har trolig kommunen allerede kommet langt i de forberedelser som kreves. Det blir kommunen som må vurdere nivået på utredningene og vurderingene, og hva som er nødvendig i forhold til de krav som regelverket stiller.

Regelverket forutsetter at forslag om videreføring av eksisterende løyper skal på høring. Gjennom høringsprosessen gis interessenter adgang til å gi innspill og synspunkter på forslaget. Dersom eksisterende løype er ukontroversiell vil dette sannsynligvis framgå av høringsprosessen. 

Se eksempel:

10.   Kan kommunen føre kontroll med løypene de har vedtatt?

Kontroll med motorferdsel i utmark er i utgangspunktet en oppgave for SNO og politiet. Kommunene kan i lokal forskrift sette krav om brukerbetaling eller andre bestemmelser knyttet til bruk av snøskuterløyper, og en del kommuner har sett for seg at SNO skal kontrollere dette. Miljødirektoratet og SNO vil presisere at det ikke er en oppgave for SNO å kontrollere om gebyr for bruk av løyper er betalt eller ikke. Kommunen kan kontrollere at gebyr er betalt ved å anmode fører om å dokumentere dette. Kommunen har i utgangspunktet ingen adgang til å kreve dokumentasjonen framlagt, og kan heller ikke kreve å få se førerkort. Kontroll som utføres av kommunen kan i denne sammenheng ikke være særlig inngripende. Dersom kommunen ønsker slik kontroll kan kommunen vurdere muligheten for å gjøre avtale med politiet om kontroll av oblat eller liknende, samtidig med eventuell kontroll av andre forhold. Vi er kjent med at Vinje kommune, under forsøksordningen, bevilget øremerkede midler til politiet for kontroll. Et slikt samarbeid kan være hensiktsmessig. 

Miljødirektoratet vil uansett anbefale kommunen å informere tydelig om kravene til bruk av løypene. Dette kan gjøres ved for eksempel å skilte ved starten av løypa, og også her få fram eventuelle krav om å løse oblat og liknende. Ved salg av oblat kan det også være hensiktsmessig å informere at den som bruker løypene må påregne å bli kontrollert.

11.   Kan kommunen legge inn en bestemmelse i lokal forskrift om tilleggsgebyr dersom kjøring i løypene skjer uten påkrevd løyve?

Kommunene kan gi bestemmelser i den lokale forskriften om betaling for bruk av snøscooterløyper. Det er imidlertid ingen hjemmel i motorferdselsregelverket for å kunne ilegge tilleggsgebyr, som i dette i tilfellet vil være en reaksjon for ikke å ha gyldig oblat eller løyve. Direktoratet vurderer at dette vil bli et privatrettslig forhold mellom kommunen og den som kjører, og Miljødirektoratet har slik sett ingen veiledningsrolle knyttet til hvordan dette kan løses. Vi anbefaler at kommunen selv undersøker det juridiske rundt dette.

Sist revidert: 20.04.2017
av: Miljødirektoratet