Sammenslåing til felles viltområde

Kommunen skal legge tilrette for at arealer i utmark inngår i felles viltområder, for å fremme en forsvarlig og rasjonell viltforvaltning.

Velfungerende store vald sparer kommunen for mye arbeid. I noen kommuner er alt areal vald. Dette medfører at grunneierene i større grad involveres i forvaltningen av arten noe som kan bidra til økt engasjementet og ansvarsfølelse.

Dette gjelder både storvilt- og småviltjakt, men bestemmelsen har primært blitt brukt av kommunen til  å jobbe for en best mulig arrondering av områder for storviltjakt. Når begrepet "viltområde" brukes i forbindelse med småviltjakt, så er det samme som begrepet "vald" som brukes i storviltjakt.

Bestemmelsene fremgår av viltlovens § 37 og forskrift av 24.10.1984 nr. 1878 om gjennomføringen av bestemmelsene om sammenslåing av eiendommer til felles viltområde i viltloven § 37.

1. Bedre valdarronderingen?
2. Frivillig ordning
3. Frivillig ordning mislykkes
4. Vurdere tvungen sammenslåing

1. Bedre valdarronderingen?

Å bedre valdarronderingen er en kontinuerlig oppgave for kommunen. Store og godt arronderte vald er en forutsetning for en god forvaltning av hjorteviltartene, herunder en fornuftig avskytingsprofil. Store vald er nødvendig for å forvalte vilt i deres leveområde, og ikke bare der de befinner seg under jakten. Bestandsplaner er et virkemiddel for bærekraftig forvaltning av hjorteviltet.

Mange kommuner har klart å oppnå en tilfredsstillende valdstruktur med få vald. Kommunens arbeid med godkjenning av vald og tildeling av fellingstillatelser blir mindre arbeidskrevende som følge av det. Relativt mange kommuner har likevel en del å hente på dette området.

2. Frivillig ordning

Kommunen ønsker i utgangspunktet å få til en frivillig løsning. Virkemidlene er å påpeke fordelene for grunneiere som ligger i store og godt arronderte vald. For eksempel større handlefrihet gjennom utarbeidelse av bestandsplaner, bedre utnyttelse av overskuddsareal og mulighet for oppdeling av vald i jaktfelt.

Det er grunn til å anta at tilstedeværelse av bestemmelsen kan virke motiverende på grunneiere til å inngå frivillig avtaler, selv om reglene om tvungen sammenslåing er mindre brukt de siste årene.

3. Frivillig ordning mislykkes

Kommunen har forsøkt å få til en frivillig ordning om sammenslåing til felles viltområde, men partene har ikke blitt enige.

4. Vurdere tvungen sammenslåing

Hvis kommunens forsøk med å få i stand en frivillig ordning har strandet, er det ingen automatikk i at en går over til å arbeide frem en tvungen sammenslåing. Her må kommunen vurdere om dette er den beste løsningen. Ofte viser det seg at selv om det optimale ut fra et hensyn til arrondering er å bruke viltloven § 37 om tvungen sammenslåing, vil den beste løsningen på sikt være å gi partene tid til å forhandle seg frem til en frivillig ordning. Kommunen bør i mange tilfeller tenke langsiktig.

Viltloven § 37 annet ledd om tvungen sammenslåing har blitt mindre brukt de siste årene. Dette skyldes at lovgivers forutsetning om at grunneierne til tross for uenighetene dem imellom, over tid ville klare å samarbeide har vist seg ikke alltid å stemme i praksis. Ofte vil det uvillige mindretallet ikke finne seg til rette i valdet med det resultatet at en varig løsning ikke oppnås. Prosessen er dessuten relativt arbeidskrevende.

Det beste vil ofte være å anbefale at ordninger utarbeides eller uenigheter løses ved bruk av jordskrifteverket, for eksempel ved å gjøre bruk av jordskifteverkets mulighet til å kreve bruksordning.

Starte arbeid med tvungen sammenslåing

Arbeidet med tvungen sammenslåing etter viltloven § 37 følger formaliteter fastsatt i en egen forskrift. Forskrift av 24.10.1984 nr. 1878 om gjennomføringen av bestemmelsene om sammenslåing av eiendommer til felles viltområde i viltloven § 37. 

Forskjellen mellom viltlovens § 37 og viltlovens § 38

Forskjellen på viltloven § 37 og § 38 er at det etter viltlovens § 37 ikke stilles et krav om at alle arealene må være mindre enn minstearealet for vedkommende hjorteviltart. Prosessen er også noe forskjellig. Til forskjell fra § 38 gjelder viltlovens § 37 også småvilt herunder bever selv om reglene om tvungen sammenslåing i liten grad har blitt benyttet til småviltartene alene.

Sist revidert: 18.04.2016
av: Miljødirektoratet