Arter

Artene i naturen, både planter og dyr, har krav til miljøet omkring seg for at de skal kunne leve. I mange plansaker er det viktig at kommunen er oppmerksom på funksjonsområdene til bestemte arter. Dette er viktig del av arbeidet med å ivareta naturmangfold gjennom arealplanlegging.

Kommunen kan bruke virkemidlene i plan- og bygningsloven til å ta vare på de økologiske funksjonsområdene til alle relevante arter. Det er likevel særlig viktig å ta hensyn til arter av nasjonal forvaltningsinteresse. I de fleste kommuner finnes det arealer som er viktige funksjonsområder for noen av disse artene.

1. Når er temaet relevant i arealplaner?
2. Overordnede føringer
3. Aktuelle virkemidler og vurderinger av bruken av dem
4. Arter i planprogram
5. Innsigelsesmyndighet og innslagspunkt
6. Kunnskapsgrunnlag og veiledning

1. Når er temaet relevant i arealplaner?

I plansammenheng ivaretas artsmangfold ofte gjennom naturområder som er leveområde for en rekke arter. Både i arealplanlegging og i naturforvaltning brukes økosystemtilnærming, som innebærer å fokusere på godt fungerende økosystemer, framfor de enkelte komponentene i naturen. Men det er flere grunner til at arter er et viktig tema i en arealplan. Her er noen eksempler:

  • Hvis kommunen skal vurdere verdien av et naturområde, er det relevant å si noe om hvilke arter man finner der.
  • Noen ganger er de viktigste naturkvalitetene ved en lokalitet knyttet til den funksjonen den har for én art eller et fåtall arter. Et eksempel er en salamander­dam.  
  • Enkelte planer berører leveområder for en eller flere arter som det er særlig viktig å ta hensyn til. for eksempel arter som er kritisk truet (CR). Se under avsnitt 6 om Norsk rødliste for arter.

Eksempler på økologiske funksjonsområder for arter som kan være relevante temaer i en arealplan:

  • kalvingsområde for villrein
  • leveområde for hubro
  • overvintringsområde på land for amfibier
  • gyteområde i et vassdrag
  • trekkrute for hjortevilt
  • spillplasser for storfugl

2. Overordnede føringer

Nasjonale miljømål

Regjeringen fastsetter de nasjonale miljømålene hvert år gjennom statsbudsjettet. Målene er et ansvar for hele samfunnet og avspeiler hva Norge ønsker å oppnå. Ett av de nasjonale målene på naturmangfold sier at ingen arter og naturtyper skal utryddes, og at utviklingen til trua og nær trua naturtyper skal bedres. Antall truede arter i hovedøkosystemene, tilstanden for et noen enkeltarter, og antall prioriterte arter er tre indikasjoner på om vi når målet. Ett av de andre nasjonale miljømålene på naturmangfold er at økosystemer skal ha god tilstand og tilby økosystemtjenester. Dette er også relevant for arbeidet med å ta vare på funksjonsområder for arter.

Forvaltningsmål for arter

Artene og deres genetiske mangfold skal ivaretas på lang sikt, og artene skal forekomme i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Dette er forvaltningsmålet for arter, som finnes i naturmangfoldloven § 5. Som en del av målet inngår også å ivareta økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som artene er avhengige av.

Forvaltningsmålet har betydning når kommunen utarbeider planer og fatter vedtak etter plan- og bygningsloven. Det innebærer at kommunen må vurdere om beslutningen kan medføre at det blir vanskeligere eller umulig å nå forvaltningsmålet slik det er beskrevet i naturmangfoldloven § 5. I vurderingen etter naturmangfoldloven er det først og fremst truede arter som er relevant.

Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging

Regjeringen utarbeider et dokument med nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging, som kommunene skal følge opp i sin arealplanlegging, jamfør plan- og bygningsloven § 6-1. Dokumentet finner du her:

Når det gjelder bærekraftig areal- og samfunnsutvikling forventer regjeringen at:

  • Fylkeskommunene og kommunene identifiserer viktige verdier av naturmangfold og landskap, friluftsliv, kulturminner og kulturmiljø, og ivaretar disse i regionale og kommunale planer. Tilgjengelig kunnskap tas aktivt i bruk og samlede virkninger synliggjøres og tas hensyn til.

Aktuelle lovhjemler

Til sammen 63 arter av karplanter, moser og virvelløse dyr er varig fredet i Norge. Disse er fredet etter naturvernloven, og det er knyttet forskrifter til fredningsvedtakene. Dette begrenser kommunens handlingsrom der det finnes forekomster av fredete arter.

Hvis en art trenger spesiell beskyttelse, kan den velges ut som en prioritert art ut fra bestemte kriterier. Det følger av naturmangfoldloven § 23. Det fastsettes i statsråd hvilke arter som skal omfattes av ordningen. Hver art får en egen forskrift med regler for hvordan den skal beskyttes. Konsekvensene av at en art er prioritert, går fram av naturmangfoldloven § 24. Prioriterte arter har en større grad av beskyttelse enn fredete arter.

3. Aktuelle virkemidler og vurderinger av bruken av dem

Virkemidler i arealplanleggingen omfatter arealformål, hensynssoner, bestemmelser og retningslinjer. Det er kommunen som må vurdere hvilke virkemidler og kombinasjoner av virkemidler som er best egnet i hver enkelt plansak. Kommunen bør foreta konkrete vurderinger i hver enkelt arealplan, og de juridiske kravene for de enkelte arealene bør fremgå klart og entydig.

Kommuneplanens arealdel og kommunedelplaner

Arealformål

De aktuelle arealformålene for å ta vare på funksjonsområder for arter, er Grønnstruktur, Landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift (LNF(R)), og Bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone. Se plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 3, 5 og 6.

Hvilket arealformål kommunen bør velge, avhenger av hvor de aktuelle artslokalitetene er. Ligger de i nærheten av by og tettsted, og utgjør en del av grønnstrukturen, vil sannsynligvis Grønnstruktur med underformål naturområde være en god løsning. Hensynet til plante- og dyrelivet og opplevelser av dette være førende for hva som kan gjøres innen området. Det er ikke tillatt med inngrep så lenge arealet er avsatt til naturområder.

Utenfor tettbygde strøk er Landbruks-, natur- og friluftsformål (LNF(R) mest aktuelt. Jamfør plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 5. Dette er et kombinasjonsformål som skal ivareta både landbruks-, natur- og friluftsinteressene. LNF(R)-områdene skal vanligvis ikke bebygges, med mindre det er åpnet for dette gjennom bruk av underformål. Slike byggetiltak kan omfatte landbrukstilknyttede tiltak etter plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 5 bokstav a, eller spredt bebyggelse etter bokstav b. Hvis kommunen har åpnet for bygging, er det viktig å fastsette gode lokaliseringskriterier i planbestemmelsene for å ta hensyn til leveområdene for arter.

Arealformålet Bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone er aktuelt både i og utenfor tettbygde områder dersom artslokaliteten ligger ved sjø eller vassdrag. Se plan- og bygningsloven 11-7 nr. 6. Kommunen kan bruke underformål natur- og friluftsområder. Det kan knyttes bestemmelser til områdene. For eksempel har kommunen anledning til å regulere ferdselen i områder med spesielle vernehensyn, jamfør plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 6. Dette åpner for å innskrenke ferdselen for eksempel av hensyn til hekkende fugl. Det er en forutsetning at slik regulering ikke skal brukes til å svekke den frie ferdselsretten på land og i vassdrag, jamfør lovkommentaren.

Hensynssoner

Det kan være aktuelt å sette av artenes leveområder som hensynssone for å bevare naturmiljø, jamfør plan- og bygningsloven § 11-8 bokstav c. Retningslinjer for områdene kan omhandle både skjøtsel og bevaring.

Generelle planbestemmelser

Kommunen kan uavhengig av arealformål vedta generelle bestemmelser for bevaring av arter, jamfør plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 6.  

Reguleringsplaner

Arealformål

Naturområder kan regulering til Landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift, LNF(R), jamfør plan- og bygningsloven § 12-5 nr. 5. I en reguleringsplan kan kommunen velge å vise arealformålene samlet eller hver for seg. Dette innebærer at et bestemt areal kan avsettes som et naturvernområde . Kommunen kan fastsette egne bestemmelser for å bevare arter. Ved utlegging av areal til underformål naturvern, se plan- og bygningsloven § 15-3 første ledd om erstatning.

Grønnstrukturen er et sammenhengende, vegetasjonspreget område som ligger innenfor eller i tilknytning til en by eller et tettsted. Arealformålet Grønnstruktur med underformål naturområder kan benyttes for å ivareta naturmangfold. Jamfør plan- og bygningsloven § 12-5 nr. 3. Da vil hensynet til plante- og dyrelivet og opplevelser av dette være førende for hva som kan gjøres innen området. Det er ikke tillatt med varige inngrep i områder som er regulert til Grønnstruktur. 

Bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone, herunder områder for naturområder, jamfør plan- og bygningsloven § 12-5 nr. 6. Det er også mulig å avsette sjøarealer med tilhørende strandsone som naturområder med egne planbestemmelser. 

Generelle planbestemmelser

Kommunen kan knytte planbestemmelser både til arealformål og hensynssoner. Bestemmelsene kan rettes inn mot å sikre naturtyper og annen verdifull natur etter plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 6. I enkelte tilfeller vil det også være aktuelt å stille krav om nærmere undersøkelser av bestemte arter før en reguleringsplan gjennomføres, jamfør plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 12. Kommunen kan for eksempel ønske å kartlegge om det hekker arter i et område hvor det skal gjennomføres omfattende anleggsarbeid. Kunnskap om at fugl hekker i anleggsområdet, kan medføre at kommunen velger å legge begrensninger på anleggsdrift i hekkeperioden.

Hensynssoner

I reguleringsplaner er det mulig å fastsette juridisk bindende planbestemmelser også til hensynssoner, jamfør

plan- og bygningsloven § 12-6. Kommunen må vurdere om det er mest hensiktsmessig å velge et egnet arealformål, eller om de ønsker å legge en hensynssone over et arealformål. Bestemmelser som knyttes til hensynssoner kan ikke være i motstrid til det underliggende arealformålet. Kommunen kan velge å bare knytte retningslinjer til en hensynssone. Disse kan være i form av retningslinjer for hvordan kommunen ønsker å forvalte arter og deres leveområder ved søknad om byggetiltak. Retningslinjene kan omhandle både skjøtsel og bevaring.

4. Arter i planprogram

Kommunen stiller krav om hva som skal være med i planprogrammet. Naturmangfold er relevant tema for de fleste planer. Planprogrammet bør fokusere på enkeltarter når dette er viktig for å få fram virkninger av planen på naturmangfold. Det gjelder for eksempel hvis ny og endret arealbruk innebærer å bygge ned leveområder for arter eller forstyrre dyrelivet på annen måte. Omfanget og metoden må konkretiseres så godt som mulig.

Eksempler på krav til utredninger i planprogram:

  • Det skal utarbeides en oversikt over kjente forekomster av arter av nasjonal forvaltningsinteresse i planområdet. Informasjon fra offentlige databaser skal suppleres med informasjon innhentet lokalt.
  • Til planforslaget skal det utarbeides et temakart for naturmangfold. Viktige funksjonsområder for arter av nasjonal forvaltningsinteresse skal inngå i kartet.
  • Planen skal beskrive mulige virkninger på forekomster av for eksempel en art, og hvilke tilpasninger som gjøres i planen for å beskytte forekomsten.

5. Innsigelsesmyndighet og innslagspunkt

Miljøforvaltningens innsigelsespraksis er beskrevet i et rundskriv fra Klima- og miljødepartementet. Her omtales hvilke hensyn som vurderes å være av nasjonal eller vesentlig regional interesse på miljøområdet, og som kan gi grunnlag for innsigelse.

Fylkesmannen kan fremme innsigelse når et planforslag kommer i konflikt med arter som er truet, utpekt som prioritert art, eller fredet. Innsigelseskriteriene omfatter også spesielle økologiske former av arter, og andre arter som er spesielt hensynskrevende. Her henviser rundskrivet til arter av nasjonal forvaltningsinteresse i Naturbase. Eksakt ordlyd finner du under "Arter" i punkt 3.6 i rundskrivet.

6. Kunnskapsgrunnlag og veiledning

Arter av nasjonal forvaltningsinteresse

Arter av nasjonal forvaltningsinteresse er arter som Miljødirektoratet vurderer som særlig viktig å ta hensyn til, for eksempel i planprosesser.

Det skilles mellom arter av særlig stor forvaltningsinteresse og arter av stor forvaltningsinteresse. Arter av særlig stor forvaltningsinteresse omfatter truede, prioriterte og fredete arter. Det omfatter også spesielle økologiske former av arter, og andre arter som er spesielt hensynskrevende. Disse kriteriene er sammenfallende med innslagspunktene for innsigelse.

Arter av stor forvaltningsinteresse omfatter i tillegg arter som er nær truet (NT).

Oversikt over truede og nær truede arter finner du i Norsk rødliste for arter, som Artsdatabanken gav ut i 2015. Rødlista beskriver i hvilken grad disse naturtypene står i fare for å forsvinne fra norsk natur.

Rødlistet betyr ikke det samme som truet. Artene er plassert i én av følgende seks kategorier:

  • forsvunnet, RE
  • kritisk truet, CR
  • sterkt truet, EN
  • sårbar, VU
  • nær truet, NT
  • datamangel, DD

Det er arter vurdert til kategoriene kritisk truet , sterkt truet eller sårbar som blir definert som truet.

Arter av særlig stor forvaltningsinteresse omfatter også norske ansvarsarter. Dette betyr arter der mer enn 25 prosent av den europeiske bestanden befinner seg i Norge. At en art er en ansvarsart, gir ingen spesielle føringer for kommunenes arealplanlegging, med mindre det er gitt føringer på andre måter. Mange av ansvarsartene er vanlige i norsk natur og krever ingen spesiell oppfølging i arealplaner. Men noen av ansvarsartene er truede arter. Det gjelder for eksempel blomsten svartkurle, som er sterkt truet på Norsk rødliste for arter, og som også er en prioritert art.

Det er 13 prioriterte arter.

Kilder til stedfestet informasjon om arter

Informasjon knyttet til arter av nasjonal forvaltningsinteresse finner du her.

Selve datasettet ligger i Naturbase. Kommunene kan laste ned data direkte fra Naturbase. Dataene kan brukes til å lage egne kart og til analyser i egne arealplaner. Datasettet oppdateres kontinuerlig i tråd med oppdateringene av kildedataene.

Datasettet arter av nasjonal forvaltningsinteresse erstatter bruk av kommunale viltdata og artskart eller artsobservasjoner i arealplaner. Artskart og viltdata gjennomgår en silingsprosess før data inkluderes i datasettet arter av nasjonal forvaltningsinteresse. Det ligger for eksempel mange flere objekter i Artsdatabankens Artskart enn i datasettet arter av nasjonal forvaltningsinteresse.

Data for sensitive arter vises ikke i åpne datasett. Dette gjelder for eksempel hekkeplasser for enkelte rovfuglarter. 

Ofte finnes det mye kunnskap lokalt om arter og deres leveområder, ut over det som er registrert i databasene.

Tilgrensende temaer

Her kan lese mer om kommunens oppgaver som er knyttet til prioriterte arter.

 

Sist revidert: 28.12.2017
av: Miljødirektoratet